Kapittel 27: Bærekraft må være meningsfullt

Har du noen gang tenkt over – for ikke å si kjent på – forskjellen mellom å følge Google Maps og å navigere med kart og kompass, for ikke å si ved hjelp av solen og stjernene og andre tegn du finner i naturen? Google Maps er uten tvil nyttig og mest effektiv, men hvilken metode er mest meningsfull og ikke minst bærekraftig på sikt? Jeg tror det handler om i hvilken grad den gjør deg minst fremmedgjort overfor omgivelsene dine.

Opplysning, bærekraft og mening handler nemlig i stor grad om å unngå fremmedgjøring. Opplysningsidealet handler om å kunne bruke Google Maps når det er hensiktsmessig, men ikke være avhengig av det. Det samme gjelder for eksempel nyere generativ kunstig intelligens som ChatGPT. En bør generelt sett klare å navigere i omgivelsene – både bokstavelig og metaforisk talt – uten å måtte hvile på andres digitale systemer som en ikke selv – ja, som kanskje egentlig ingen – helt forstår.

Mening – poenget med å fortsette

Mening er en primitiv normativ kategori og kan ikke fullt ut defineres, men det kan likevel kastes godt lys over hva vi mener med «mening».

For en mer detaljert utvikling, forklaring og begrunnelse for det jeg oppsummerer om mening, se boken min Meningen med livet (Bøhn, E. D. (2019). Meningen med livet. Spartacus). Jeg tar det som åpenbart at «mening», slik dette ordet opptrer i spørsmålet om meningen med livet, er noe helt annet enn «mening» slik det opptrer i meningen til ord og uttrykk. For å si det på en annen måte, meningen med livet er noe annet enn meningen til ordet «livet».

Med «mening» mener jeg simpelthen poenget med å fortsette. Meningen med livet er slik sett poenget med å fortsette å leve. Å etterspørre meningen med livet er å etterspørre grunnen til at vi skal fortsette å leve. Det er ikke det samme som å etterspørre årsaken til at livet oppstod. Uansett hva den årsaken måtte være, så kan vi fortsatt stille spørsmålet om hva poenget med å fortsette å leve er.

Hvis årsaken til livet er en tilfeldig fysisk hendelse (for eksempel The Big Bang), hva er poenget med å fortsette? Hvis årsaken til livet er Guds intensjoner og planer, hva er poenget med å fortsette med akkurat de intensjonene og planene? Begge spørsmål gir mening og viser dermed at spørsmålet om poenget med å fortsette å leve er uavhengig av årsaken bak livet. Å etterspørre meningen med livet er simpelthen å etterspørre poenget med å fortsette, uansett hva slags årsaker, intensjoner eller planer som måtte befinne seg bak. Gitt at vi er her og nå, av hvilken som helst grunn, hvorfor skal vi fortsette å være her og nå? Det er alltid et åpent spørsmål vi selv må finne ut av.

Noen flere begrepsskiller må på plass før vi går videre. Et første skille handler om to typer mening. På den ene siden har vi opplevd (subjektiv) mening i livet, som kan variere fra person til person. Det du opplever som meningsfullt, behøver ikke være det samme som det jeg opplever som meningsfullt. På den andre siden har vi begrepet om en faktisk (objektiv) mening med livet, som ikke kan variere fra person til person, men som er den samme for alle.

Meningen med livet er logisk uavhengig av meningen i livet. Hva du og jeg opplever som meningsfullt, må ikke nødvendigvis samsvare med det som faktisk er meningsfullt. Vi kan rett og slett ta feil om hva som faktisk er meningsfullt.

Et annet skille handler om forskjellen på mening, moral og lykke. All moral og lykke innebærer en viss grad av mening, men ikke all mening innebærer en nevneverdig grad av moral eller lykke. Å skape kunst kan for eksempel være meningsfullt uten at det innebærer noen nevneverdig grad av moral eller lykke. Et meningsfullt liv behøver dermed ikke innebære et moralsk eller lykkelig liv. Vi har således en indikasjon på at mening er en egen normativ kategori, relativt uavhengig av for eksempel moral og lykke.

En siste bemerkning om meningen med livet er at det handler om å være en del av noe større enn deg selv. Et meningsfullt liv handler om et liv som er rettet mot, og bidrar positivt, til noe annet og større enn seg selv. Et liv som for eksempel er rettet mot kunsten, og som forsøker å bidra positivt til utvikling av kunst, er et meningsfullt liv (selv om det skulle vise seg å være verken nevneverdig moralsk eller lykkelig). Det samme kan sies om et liv som er rettet mot andre prosjekter, eller mennesker, som for eksempel familielivet. Hvis en vier livet sitt til familien sin, eller til lokalsamfunnet sitt, så er det også et meningsfullt liv.

Generelt sett handler det om å være viet til et «prosjekt» som ikke bare handler om en selv. Det handler om å ha blikket rettet utover heller enn innover, for å si det sånn. Det er vanskelig å se for seg at narsissisten kan leve et meningsfullt liv, med mindre han eller hun gjør livet sitt til et større prosjekt.

Teorien jeg har utviklet om meningen med livet, sier, i slagordsform, at meningen med livet er å forbedre ting (Bøhn, E. D. (2019). Mening med livet. Spartacus.). Litt mer presist hevder den at så lenge det er et forbedringspotensial der ute, så er det et poeng å fortsette litt til. Jeg ser derfor mening overalt, siden alt stort sett har forbedringspotensial. Ifølge min teori er derfor livet veldig meningsfullt. Det gjelder bare å finne forbedringspotensialet, vie seg til å realisere det, og – voila! – du lever et meningsfullt liv.

Noen prosjekter er selvfølgelig mer verdt å vie seg til enn andre, av for eksempel moralske grunner, men alle forbedringsprosjekter bærer en viss grad av mening i seg. Det kan være å forbedre grønnsakshagen, familielivet, lokalsamfunnet eller verden som helhet. Det kan være å forbedre morgenkaffen sin, kunsten sin eller gjøre større vitenskapelige oppdagelser. Alt forbedringspotensial gir mening, dog i forskjellig grad.

Bærekraft – kraft til å bære

Ordet bærekraft betyr, bokstavelig talt, å ha krefter nok til å bære noe. En kan slik sett si at noe har bærekraft, eller er bærekraftig, hvis det har kraften til å bære noe. Men alt har jo krefter til å bære noe, så hva mer spesifikt skal det ha kraften til å bære, og hvor lenge?

Begrepet å være bærekraftig, slik det ofte brukes i dag, betyr noe mer enn den bokstavelige ordsammensetningen. Begrepsbruken i dag kommer i stor grad fra Brundtlandkommisjonens arbeid på 1980-tallet og ble stadfestet ved FNs 17 bærekraftsmål fra 2015 (Brundtland og kollegaer, (1987). Vår felles fremtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Tiden norsk forlag.). Å være bærekraftig er en norsk oversettelse av det engelske begrepet sustainable, som etymologisk kommer av «support», «uphold the course of», «keep in being», «endure without failing» og «bear the weight of» (Onions, C. T. (red.), (1966). Oxford Dictionary of English Etymology. Oxford University Press, s. 891.). Det handler altså om å være slik at det kan opprettholdes over tid. Til sammenligning, mens maintain handler om å vedlikeholde, for å hindre forfall, handler sustain om å opprettholde væren.

Når vi sier at noe ikke er bærekraftig, så mener vi som regel at det ikke kan opprettholdes over tid. Å være bærekraftig handler dermed også i stor grad om utvikling. Det er en grunn til at det ofte kalles FNs 17 mål om bærekraftig utvikling [1] [2]. Måten en er på, må utvikle seg i takt, balanse og harmoni med verden rundt seg slik at en evner å fortsette å være over tid. Det handler ikke nødvendigvis om å fortsette å være på samme måte over tid, men om å fortsette å være over tid. Det er først når en har evnen til å fortsette å være over tid, som innebærer både tilpasning og utvikling, at en er bærekraftig, det vil si at en har kreftene som skal til for å bære seg selv over tid. Det innebærer også at en forandrer sine veier når forandring kreves.

Dette handler også om ressursbruk. Hvis en på kort tid bruker opp ressursene en trenger for å leve som en gjør, klarer en ikke å fortsette å leve slik over lengre tid. Overforbruk og kortsiktig tenkning er derfor tegn på manglende bærekraft.

La oss se på noen konkrete eksempler.

Det mest åpenbare eksemplet er bærekraftig ressursbruk. Hvis vi bruker mer ressurser enn vi klarer å produsere, så har vi ikke en bærekraftig ressursbruk. Da har vi et overforbruk som ikke er bærekraftig. Dette gjelder for eksempel bruk av fossilt brensel, hvor vi (for)bruker mer og fortere enn det produseres. Men det gjelder også når vi låner og bruker mer penger enn vi tjener. Og det gjelder i generell tenkning omkring vekst, hvor målet hvert år er å skape noe større enn i fjor. I alle disse og liknende tilfeller sier det seg selv at mønstret ikke kan opprettholdes over lengre tid; det vil tvinge seg frem en forandring.

Et annet område hvor begrepet bærekraft har en interessant bruk, er innen kunstfeltet. Dette er et begrep jeg plukket opp i en privat samtale med maleren Odd Nerdrum. Han lurte på hvorfor ikke alt snakk om å være bærekraftig også ble anvendt på kunsten selv, og hvorfor vi ikke satset mer på bærekraftig kunst. Hva er bærekraftig kunst? Det er kunst som klarer seg mest mulig på egen hånd. For å ta et nasjonalt eksempel så er Edvard Munchs bilder, for eksempel Skrik og Madonna, relativt bærekraftige, da de tiltrekker seg gjester og betraktere som kommer til dem igjen og igjen, mens andre bilder er det færre som kommer for å se. Andre eksempler fra Nasjonalmuseet er Sohlbergs Vinternatt i Rondane og Tidemand og Gudes Brudeferd i Hardanger. De bidrar til å opprettholde seg selv og er slik sett mer bærekraftige enn bildene som trekker mindre publikum og dermed krever mer tilskudd fra annet hold. Dette handler nok i stor grad om kunst som treffer noe tidløst i oss mennesker, noe vi alltid kjenner oss igjen i på tvers av tid og sted. Her snakker vi selvfølgelig om grader av bærekraft, da stort sett alle museer og gallerier krever offentlige tilskudd, men noe kunst tjener inn mer og tåler bedre å sees mange ganger enn annen kunst. Den kunsten kan sies å være mer bærekraftig i henhold til begrepet om bærekraft.

Det er verdt å dvele litt mer ved tidsaspektet i begrepet om bærekraft. Ingenting varer evig. Så hvor lenge må noe klare å vedvare for at det skal sies å være bærekraftig? Tenk på livet som sådant. Hvor lenge må livet, eller en type liv, vare for at det skal sies å være bærekraftig? Intet liv varer evig, men det betyr vel ikke at intet liv er bærekraftig?

Her tror jeg det er lurt å tenke i form av grader heller enn klare grenser. Jo lenger et liv evner å vedvare, desto mer bærekraftig kan det sies å være. På samme måte, jo lenger en livsstil kan opprettholdes, desto mer bærekraftig kan den sies å være. For ikke å nevne, jo mer publikum et kunstverk tiltrekker seg, jo mer bærekraftig er det, i hvert fall som kunst.

Mening og bærekraft styrker hverandre

Hva er forholdet mellom mening og bærekraft? Min påstand er at de gjensidig styrker hverandre. Jo mer meningsfullt noe er, desto mer bærekraftig er det; og jo mer bærekraftig noe er, desto mer meningsfullt er det.

Husk at ifølge min teori er meningen med livet å forbedre ting. To utfordringer jeg ofte får når jeg presenterer teorien, er på den ene siden å svare på hva det vil si å forbedre noe, og på den andre siden at det å hele tiden måtte forbedre noe virker veldig slitsomt, ja, rett og slett utmattende. Dette er begge interessante utfordringer fordi måten å møte dem på, knytter sammen begrepene om mening og bærekraft.

La oss se på den andre utfordringen først, nemlig at det å hele tiden måtte forbedre noe, virker svært slitsomt. Tenk tilbake på hva det ville si å være bærekraftig. Bærekraft handler om å være på en måte som kan vedvare. En væremåte eller livsstil er dermed bærekraftig hvis den kan vedvare over tid. Hvis du hele tiden forsøker å forbedre noe, og spesielt da utover det du egentlig orker, er ikke din livsstil bærekraftig. Hvis et liv i sin helhet skal være meningsfullt, kan det ikke brenne av alt kruttet i tidlig alder, for å si det slik.

Med andre ord, et mest mulig helhetlig meningsfullt liv må være bærekraftig.

Hva med andre veien: Må et mest mulig bærekraftig liv være meningsfullt? Det er ikke like opplagt, for vi kan se for oss et logisk mulig univers bestående av enkle partikler hvor alt er i balanse og harmoni, og slik sett vedvarer i all evighet, og dermed kan sies å være bærekraftig, men der det ikke foregår noen forbedring. Slik sett er dette ikke en nevneverdig meningsfull verden.

Hvis vi derimot ser bort fra hva som er logisk mulig, og heller tenker på livet vårt her og nå, slik det faktisk er, så er min påstand at bærekraft innebærer en stor grad av mening. Hvis du sammenligner en ikke-bærekraftig livsstil med en bærekraftig livsstil. Hvilken av dem er mest meningsfull? Sammenlign den delen av livet ditt som er minst bærekraftig, med den delen som er mest bærekraftig. Hvilken av de to er mest meningsfull?

Husk at det er forskjell på mening, moral og lykke. Det kan godt være at den minst bærekraftige delen gjør deg mest lykkelig eller er mest moralsk, mest morsom osv. Men hvilken av de to er mest meningsfull når du tenker etter? Min påstand er at et bærekraftig liv innebærer en stor grad av mening fordi det legger hele grunnlaget for at vi kan fortsette å leve og forbedre ting.

Å leve bærekraftig krever kunnskap, forståelse og gjensidig tilpasning. Målet blir en form for harmoni og balanse med omgivelsene våre, både de nære og fjerne. Det utelukker ikke å forbedre ting, men den konstante forbedringen stopper på mange måter opp i takt med bærekraften. En god og brukbar leveregel i denne forbindelse er å tenke helhetlig og globalt, men å handle stykkevis og lokalt. Det motsatte, å tenke stykkevis og lokalt, men handle helhetlig og globalt, er en dårlig idé; verken bærekraftig eller meningsfullt.

Den andre utfordringen min teori om meningen med livet ofte møter, er spørsmålet om hva det vil si å forbedre noe. Er ikke forbedring til syvende og sist et spørsmål om smak og behag?

Om noe er bra eller dårlig, godt eller ondt, en forbedring eller ikke, er en vurderingssak. Å tilskrive noe en verdi er å gi en vurdering av om det har en egenskap det bør ha. For litt mer om hva verdier er, se Bøhn, E. D., (2021). Hva er metafysikk? Universitetsforlaget. Men for å si noe om hvilke egenskaper en ting bør ha, må vi først vite hva tingen er. Vi kan ikke vurdere om et eple er bra før vi vet om det er et eple. Vi kan heller ikke vurdere en pære ut ifra om den smaker som et eple. Først må vi vite hva en ting er, så kan vi vurdere om den er bra eller dårlig som akkurat det. For når vi vet hva en ting er, så vet vi også bedre hva slags egenskaper den bør ha som nettopp det den er. Dette er et gammelt aristotelisk poeng (Aristoteles (2008). Poetikk. Vidarforlaget. Aristoteles (2013). Den nikomakiske etikk. Vidarforlaget.)

En pære er for eksempel en søt frukt, så hvis den smaker surt, så er det ikke en bra pære. Som et annet eksempel, tenk på hva en kulepenn er. Det er noe en skal kunne skrive med. Så hvis en kulepenn ikke skriver, så er det ikke en bra kulepenn. Det finnes mange slike vurderinger, og de er ikke til syvende og sist bare spørsmål om smak og behag. Du kan godt like en sur pære, eller en kulepenn som ikke skriver, men det gjør det ikke til en bra pære eller en bra kulepenn av den grunn.

Du kan dermed korrigeres ved at sure pærer og kulepenner som ikke skriver, faktisk er mangelfulle pærer og kulepenner. De fungerer ikke slik de skal. En slik forståelse og korrigering gir mange verdivurderinger en grad av objektivitet, i den forstand at det ikke lenger bare er en smakssak, noe som er opp til hver og en av oss. Hva hver og en av oss liker og ikke liker, er en ting, noe vi ikke kan ta direkte feil om, men hva som utgjør en bra ting som det den er, er noe annet, noe hver og en av oss kan ta direkte feil om.

Hvis jeg dyrker pærer eller lager en kulepenn, og pærene smaker surt eller kulepennen ikke skriver, så er det objektivt sett et forbedringspotensial i det jeg driver med. Pærer bør smake søtt, og kulepenner bør skrive. Det betyr ikke at det alltid er åpenbart hva som er en forbedring eller ikke. Ofte er det uklart, eller det mangler et svar. Men ofte er det også helt klare svar på om noe er en forbedring eller ikke. Bare fordi det ofte er uklart hva som er bra og dårlig, eller bedre enn noe annet, betyr ikke at det alltid er uklart hva som er bra og dårlig, eller bedre eller verre. Ofte er det et objektivt forbedringspotensial vi kan korrigeres opp imot. Hvis kulepennen ikke skriver, så har den for eksempel et objektivt forbedringspotensial. Det er et slikt objektivt forbedringspotensial som det gir mening å etterstrebe og å søke å realisere.

Bærekraft som forbedring

Nå er kanskje ikke det å forbedre kulepenner den ultimate meningen med livet (selv om det, som all annen faktisk forbedring, gir litt mening). Poenget er at vi alle bør stille oss spørsmålet om hva det er jeg kan bidra med i den større sammenhengen. Hva er det jeg kan jobbe og bidra med å forbedre, slik at ting blir bedre enn de er?

Dette er, som vi har sett, ikke alltid bare spørsmål om smak og behag. Det er nemlig her mening og bærekraft bør opplyse hverandre. Jeg må for eksempel passe på at jeg ikke brenner alt kruttet med en gang. Men jeg må også sørge for at det jeg jobber med å forbedre, faktisk er en forbedring.

Bærekraft er ofte en pekepinn på om noe faktisk er en forbedring. For hvis det ikke er bærekraftig, kan det være en midlertidig forbedring, men ikke en langsiktig forbedring som står seg. Hvis det er bærekraftig, er det ofte en reell forbedring nettopp fordi den står seg over tid.

All konkret forverring og forbedring har begrenset levetid, prosessene stopper som regel opp, men å finne en bærekraftig væremåte er i seg selv et meningsfullt mål. Alternativet – altså å ikke være bærekraftig – er åpenbart det motsatte av forbedring dersom vi snakker om noe som avstedkommer noe godt.

Dette gjelder både livsstiler og produkter. Er livsstilen din bærekraftig i bred forstand, som vil si i mer eller mindre overensstemmelse med idéen bak Brundtlandkommisjonens og FNs bærekraftsmål, så er den også meningsfull. Det betyr ikke at en må være enig i midlene for å oppnå bærekraftsmålene; bare at målene i seg selv er meningsfulle. Er produktet du har skapt, bærekraftig – både skapelsesprosessen, materialet og sluttproduktet – så er det også meningsfullt.

Man kan selvfølgelig leve på en måte, eller skape noe som er en forbedring her og nå, uten at det er nevneverdig bærekraftig. En kan for eksempel skape en forbedret smarttelefon uten at verken prosessen, materialet eller sluttproduktet er bærekraftig. Men hvis vi sammenligner den smart- telefonen med en smarttelefon som er mer bærekraftig – både prosessen, materialet og sluttproduktet – så er min påstand at sistnevnte er mer meningsfull. Det samme gjelder hvis vi sammenligner to livsstiler, den ene mer bærekraftig enn den andre. Den mest bærekraftige livsstilen er den mest meningsfulle.

Om noe er bærekraftig, er ofte et faktaspørsmål, ikke bare et spørsmål om smak og behag. Bærekraft kan slik være med på å opplyse oss om det vi driver med, faktisk er meningsfullt. Hvis det er bærekraftig, så har vi grunnlaget for noe meningsfullt; hvis det ikke er bærekraftig, så mangler vi nettopp det grunnlaget. Bare still deg spørsmålet: Hvor meningsfullt er det å jobbe med noe som ikke er bærekraftig? Sammenlign så med spørsmålet: Hvor meningsfullt er det å jobbe med noe som faktisk er bærekraftig? Hvilke av de to alternativene legger grunnlaget for å jobbe med noe som er en faktisk forbedring, og dermed meningsfullt? Her gjelder det også å tenke helhetlig, både i rom og tid.

Dette handler nok en gang ikke bare om lykke eller moral, men om mening. All lykke og moral innebærer mening, men ikke all mening innebærer lykke eller moral.

Meningen med livet vs. meningsfullt liv

Susan Wolf bør få en del av æren for en revitalisering av spørsmål omkring et meningsfullt liv i fagfilosofien (Wolf, S., (2012). Meaning in life and why it matters. Princeton University Press.). I motsetning til meg stiller hun ikke spørsmålet om hva meningen med livet er, men i stedet hva et meningsfullt liv er. Disse to spørsmålene er ikke nødvendigvis de samme. Wolf mener for eksempel at spørsmålet om meningen med livet ikke gir mye mening uten en guddommelig plan, som hun selv ikke tror på, men at spørsmålet om hva som utgjør et meningsfullt liv, kan stilles og gir mening uavhengig av en guddommelig plan.

Figur 27.1 Et meningsfullt liv og meningen med livet kan være to ulike spørsmål (foto: Gatien GREGORI/ Shutterstock).

I motsetning til Wolf har jeg i min bok argumentert for at spørsmålet om meningen med livet også gir mening uavhengig av en guddommelig plan, nemlig som spørsmålet om hva poenget med å fortsette er, uavhengig av om det finnes en gud eller ikke. Ifølge Wolfs (2012) teori er et meningsfullt liv et liv som etterstreber med kjærlighet å realisere et prosjekt som faktisk, objektivt sett, har verdi, samtidig som personen det gjelder, også faktisk opplever det som verdifullt. Det er med andre ord nødvendig med både en objektiv og en subjektiv verdidimensjon.

Min teori tilsier at det bare er nødvendig med en objektiv verdidimensjon. en kan leve et meningsfullt liv, i form av å realisere meningen med livet, selv om en selv ikke opplever det. Det kan for eksempel være at en kunstner føler seg mislykket i livet, men likevel lager god kunst og i ettertid blir en svært viktig kunstner. Jeg vil da hevde at personen har levd et meningsfullt liv, selv om han eller hun ikke opplevde det selv.

Dette kan igjen knyttes opp mot begrepet om bærekraft. Tenk tilbake på eksemplet med bærekraftig kunst. Det er kunst som står seg over tid, og som folk går for å se om og om igjen, og som taler til oss på tvers av steder og tider. Om kunstneren opplevde det som meningsfullt eller ikke, har ingenting å si for om prosjektet faktisk er meningsfullt. Kunstens bærekraft gjør det meningsfullt. Noe kunst kan nok til en viss grad være meningsfull her og nå, selv om den ikke er bærekraftig og består over tid, for eksempel kunst som utelukkende kommenterer på sin egen samtid. Kunst som er bærekraftig og består over tid, er imidlertid noe mer: meningsfull over tid.

Begrepet om bærekraft kan slik være med på å avgjøre hva som er mest meningsfullt.

Opplysning og ansvar

Immanuel Kant (1798/2021) definerte opplysning som menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet. Med det mente han at opplysning finner sted når mennesket selv tar ansvar for hva det skal mene og tenke. Det motsatte av opplysning er når vi bare aksepterer det en ytre autoritet påstår. Da er vi selvforskyldt umyndige i form av at vi ikke tar ansvar for hva vi mener og tenker.

Opplysning er når vi ikke bare aksepterer det en ytre autoritet påstår, men ettergår det selv og tar eget ansvar for om vi skal mene og tenke det eller ikke. Da gjør vi oss selv myndige i form av at vi selv tar ansvar for hva vi mener og tenker. Vi hviler ikke lenger på andre, men tar ansvar for oss selv. Våre tanker og handlingsmønstre er da mer selvstendige og autonome.

Dette opplysningsidealet henger sammen med begrepene om mening og bærekraft. Mennesket er et tenkende vesen. Opplysning forbedrer tenkningen vår og er dermed noe meningsfullt. Jeg vil påstå det er meningsfullt å tenke selv, fordi det er en evne vi har. Å ikke å ta den i bruk utgjør det motsatte av en forbedring av oss selv. Jeg vil også påstå at det å ta ansvar for hva vi selv tenker og gjør, er mer meningsfullt enn ikke å gjøre det.

Opplysning er også med på å gjøre oss, som tenkende vesener, mer bærekraftige. Ved å tenke selv har vi større evne til å tilpasse oss og overleve over tid, både som individer og art. Å kun «hvile» eller basere oss på andre for hva vi skal tenke og gjøre, er ikke bærekraftig, på samme måte som at det å gjøre en investering basert på et lån, for så bare å hvile på noe vi selv ikke har kontroll over i håp om en avkastning som kan nedbetale lånet senere, heller ikke er bærekraftig. Husk at bærekraft handler like mye om utvikling og evne til tilpasning.

Manglende opplysning er som kunnskapsløse investeringer – eller avhengighet av fossilt brensel. Det er korttenkt og lite bærekraftig. Aktiv opplysning, derimot, er mer bærekraftig, og derfor også mer meningsfullt.

ChatGPT i et bærekraftig perspektiv

La meg avslutte med en konkret anvendelse, for enda bedre å se koblingen mellom mening, bærekraft og opplysning.

Generativ kunstig intelligens (GKI) er en form for kunstig intelligens som genererer tekst, bilder, lyd og film. GKI trenes som regel opp på en mengde tidligere data, for så på forespørsel å skape nye data av samme type. Et konkret og kjent eksempel er ChatGPT. Det er en type chatbot som er trent opp på tekstdata, for så på forespørsel å skape ny tekst. Hvis jeg ber den om å skrive en skolestil om Knut Hamsuns Markens Grøde, så gjør den det basert på tidligere tekst den har sett. Det som er nytt med GKI, er at den ikke bare gir deg tidligere eksisterende materiale, men skaper nytt materiale, for eksempel en skolestil som aldri før har eksistert.

GKI består i all hovedsak av sannsynlighetsberegninger. Det foregår ingen form for menneskelig tenkning i slike systemer (som blant annet innebærer en form for bevissthet om hva det vi tenker på, handler om) (Bøhn, E. D., (2023) Kan maskiner tenke? Norsk filosofisk tidsskrift, nr. 2, årgang 58.). ChatGPT, for eksempel, er en språkmodell. Den regner bare ut sannsynligheten for hva neste ord er i enhver setning den genererer, basert på treningsmaterialet den har brukt. Vi må derfor også merke oss at ChatGPT (og andre former for GKI) ikke er faktageneratorer. Den sjekker ikke fakta, men dikter bare opp nye setninger og lengre tekster basert på sannsynlighet fra tidligere setninger og tekster den har sett.

ChatGPT og andre former for GKI er allerede tatt i bruk av lærere og elever i skole og utdanning. Det reiser spørsmålet om hvordan vi bør forholde oss til GKI, , og det er her begrepene om mening, bærekraft og opplysning kommer inn. Skole og utdanning er bygd på det gode, gamle opplysningsidealet, nemlig å lære elevene og studentene til å bli selvstendig tenkende vesener. Vi ønsker ikke bare å lære dem mange fakta, men å lære dem evnen til å lære seg flere fakta selv, samt evnen til selvstendig å reflektere over faktaene de lærer seg, og selv ta stilling til og ansvar for det de finner ut.

Min hypotese er at jo tidligere og mer aktivt vi tar i bruk GKI, for eksempel ChatGPT, i skole og utdanning, desto mer avhengige blir elevene og studentene av å bruke det for å kunne lese, skrive og tenke. Det blir ikke lenger et nyttig verktøy som kan hjelpe deg til å gjøre det du vil, men et nødvendig verktøy du trenger for å få gjort det du vil. Det blir ikke som kalkulatorene vi bruker til å hjelpe oss med de større regnestykkene, men som kartlesingen vi trenger for å navigere. Det igjen gjør oss avhengige av selskapene og systemene de er bygd på for å tenke og handle.

Figur 27.2 Jo tidligere og mer aktivt vi tar i bruk hjelpemidler som ChatGPT i skole og utdanning, desto mer avhengige blir elevene og studentene av å bruke det for å kunne lese, skrive og tenke (foto: Tada Images/Shutterstock).

Det å lese, skrive, snakke og tenke henger sammen på en gjensidig styrkende måte. Hvis vi blir avhengige av GKI for en eller flere av delene i denne kvartetten, for eksempel ChatGPT for å skrive, svekkes helheten, inkludert vår egen selvstendige tenkning. Det er det stikk motsatte av opplysningsidealet.

Min hypotese er derfor at GKI, og ChatGPT, kan være nyttige verktøy i etterkant av at vi selv har lært oss å lese, skrive, snakke og tenke på egen hånd, men er skadelige for opplysning, bærekraft og mening hvis de blir nødvendige verktøy for å komme i gang med lesing, skriving, snakking og tenkning.

Det er en grunn til at FNs fjerde bærekraftsmål handler om retten til livslang læring. Det er det gode, gamle opplysningsidealet som til syvende og sist er mest bærekraftig og meningsfullt.