Kapittel 25: Hvordan kan vi vite at noe er bærekraftig?

Verden er kompleks, og samfunnet vårt er avhengig av store verdikjeder og -nettverk. En globalisert verdensøkonomi gjør at land er avhengige av hverandre, og det skal ikke mer til enn problemer i én sentral verdikjede for å forårsake betydelige ringvirkninger i store deler av verden.

Et kroneksempel er da lasteskipet Ever Given i 2021 blokkerte Suezkanalen for gjennomgående skipstrafikk i en uke. Hendelsen medførte forsinkelser i varelevering fra Østen (bl.a. olje, tremasse, kaffe, møbler og halvledere) samt store kostnader for øvrige skipseiere, i tillegg til at den påvirket finans- og råvaremarkedene.

Når alle er koblet sammen i store verdinettverk, blir det også vanskelig å ha oversikt over hva som skjer i de ulike leddene. Dette er spesielt merkbart straks en forsøker å måle bærekraft for et produkt som er blitt fremstilt gjennom en verdikjede.

Forestill deg for eksempel en moderne smarttelefon. Dette er et komplekst produkt som er sammensatt av hundrevis av forskjellige komponenter og deler. Hver av disse er produsert med materialer fra ulike steder i verden, distribuert videre og montert sammen. Prosessen er selvsagt mye mer detaljert, men poenget er at hver lille del av mobiltelefonen har sin egen verdikjede, og når du kobler alle disse sammen, får du et enormt verdinettverk med tusenvis av materialer, delprodukter, prosesser, leverandører og andre aktører. Det er vanskelig å se for seg hvor bærekraftig sluttproduktet – mobiltelefonen – er når alle disse elementene tas i betraktning.

Hvor bærekraftig er for eksempel batteriet? Skjermen? Dekselet? Kan volumknappen byttes ut hvis den blir ødelagt? Hvor mye CO2 gikk totalt med til å produsere prosessoren? Hva med hele telefonen? Ble det brukt konfliktmineraler? Spørsmålene er endeløse, og det er ingen enkel måte å finne svarene på – ennå.

Figur 25.1 Forenklet verdikjede for en elbil (illustrasjon: Terravera Foundation, kilde: Devyn Helen Avhild Remme ved UiB).

Problemene med rapporteringsstandarder og -rammeverk

Det finnes allerede flust av rammeverk og standarder for bærekraftrapportering, som til dels søker å finne svar på slike spørsmål. Disse er ofte veldig generelle og fokuserer på selskaper fra et top-down- perspektiv, det vil si at fokuset ligger på overordnede temaer eller kategorier generelt eller innenfor spesifikke bransjer. Eksempler på initiativer med slike rapporteringsrammeverk er GRI, SASB, IIRC og CDP (samt FN sine bærekraftsmål på samfunnsnivå).

Den ferske EU-taksonomien for bærekraftige økonomiske aktiviteter er også sentral i overgangen til et mer bærekraftig næringsliv og samfunn.

Kort fortalt er taksonomien for bærekraftige økonomiske aktiviteter (ofte bare omtalt som EU-taksonomien) et «klassifiseringssystem som skal legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til lønnsomme bærekraftige aktiviteter og prosjekter» (Finansdepartementet. (2023, 8. mai). Taksonomien for bærekraftig økonomisk aktivitet).

I tillegg finnes det en rekke tredjeparter som tilbyr verktøy og tjenester innen bærekraftmåling, -analyse og -scoring, for eksempel Sustainalytics, Morningstar og EcoVadis. Det er vel og bra og ikke minst nødvendig at det finnes slike initiativer som kan hjelpe selskaper med å bryte ned det komplekse konseptet som er bærekraft, og prioritere de viktigste aspektene for sin virksomhet.

Men hva er det egentlige formålet med disse? Ofte brukes rammeverkene til «compliance». Det har gjerne sammenheng med at det stilles krav til bedriften, innenfra eller utenfra, som den må rette seg etter. Den vanligste formen for compliance er rapportering. De fleste selskaper rapporterer i dag på bærekraft, gjerne som del av årsrapporten. Noen har egne, mer omfattende bærekraftrapporter i tillegg. Det er også vanlig å ta miljøsertifiseringer, for eksempel ISO 14001 av DNV og Miljøfyrtårn, samt å jage etter gode rangeringer fra tilbydere som EcoVadis.

En skal ikke legge skjul på at slike oppnåelser stiller bedriften i et godt lys sett utenfra, og dette er en viktig driver for mange. Flere av sertifiseringene og rangeringene stiller strenge krav til bedriftene, slik at ikke hvem som helst kan oppnå dem uten iherdig innsats. En kan likevel stille spørsmål ved hvor mye påvirkning de har på faktisk bærekraft, særlig siden de er generaliserte og ikke skiller mellom ulike typer selskaper og bransjer. En kan ikke nødvendigvis stole på at selskaper med slike oppnåelser tar bærekraft på alvor, da branding ofte er hoveddriveren. Når selskaper gir offentlig uttrykk for at de er vesentlig mer bærekraftige enn de i realiteten er – for å fremme eget renommé – kalles det grønnvasking.

Ytterligere kompliserende blir det fordi etablerte rammeverk for bærekraftrapportering er frivillige å bruke (med noen unntak, for eksempel EU-taksonomien). De benytter også forskjellige definisjoner på bærekraft og metoder for hvordan dette måles. Det åpner opp en helt ny «can of worms», da det betyr at selskaper står fritt til å «cherry-picke» hva de rapporterer på, og hvordan. Slik individuell tilpasning gjør det nærmest umulig å sammenligne selskaper på et objektivt grunnlag, hvilket er blitt bevist i flere studier. For eksempel fant Boiral og Henri ut i sin studie at det var umulig å måle og sammenligne bærekraft mellom selskaper basert på GRI-rapportene deres på en troverdig måte. Når rammeverkene i tillegg måler bærekraft på et overordnet nivå snarere enn detaljnivå, blir det enda vanskeligere å vite hvilket grunnlag som ble brukt for å fremstille tallene i rapporteringen. Mangel på transparens, standardisering og lovgivning oppfordrer nærmest bedrifter til å grønnvaske.

En annen utfordring med eksisterende rammeverk, standarder og verktøy for måling av bærekraft er at de som oftest er bakoverskuende og ikke strategisk anlagt. Det betyr at en kan bruke dem til å rapportere på fortiden, men ikke nødvendigvis til å kartlegge nåsituasjonen eller planlegge for fremtiden. Og det er helt greit, for de er ikke ment til disse formålene. Men hvis bærekraft er viktig – hvordan kan vi da sørge for at vi får oppdatert informasjon om verdikjedene våre og tar de strategisk riktige valgene for å best ruste oss for fremtiden? Vi har ingen gode verktøy eller løsninger for dette i dag, og det er en stor utfordring å tilrettelegge for faktabasert beslutningsstøtte i alle verdens verdikjeder. Hvordan kan vi sikre fremgang hvis vi ikke vet hvor vi er i dag, eller har et felles fundament å bygge på?

Hva trengs for å ta reelt bærekraftige beslutninger?

Det er tydelig at vi trenger en bedre måte å måle bærekraft på. Vi kan vanskelig ta de rette valgene uten pålitelig kunnskap. Men hvorfor skal bedrifter bry seg? Næringslivet er selve motoren i samfunnet, men insentiveres for effektivitet – ikke for å ta optimale bærekraftige valg. Næringslivets evige jag etter profitt i et kapitalistisk økonomisk system – i stor grad styrt av konsumenters etterspørsel og uten tilstrekkelig offentlig regulering – er årsaken til overforbruk av jordas ressurser og fraværende hensyn til negative eksternaliteter.

Det er næringslivet med dets produksjon og distribusjonskraft som i stor grad har satt oss i den dårlige situasjonen vi befinner oss i. Likevel er det vanskelig å forestille seg hvordan dette kan løses uten å involvere næringslivet. På samme måte som de har forårsaket problemene, er de også i stand til å løse mange av dem. Det er ikke lett, men en må starte et sted.

Selv om bærekraft er blitt en prioritet for de fleste bedrifter, skyldes det hovedsakelig press fra det offentlige, myndighetene og andre sentrale interessenter. Det har ført til at mange velger å grønnvaske for å stille egen virksomhet i et godt lys uten å ta tak i de vesentlige tingene. De som mener alvor med bærekraft, sliter ofte med å ta de rette beslutningene grunnet mangel på fakta og innsikt i egne verdikjeder. Ikke overraskende må derfor mange bedrifter ta til takke med subjektive vurderinger basert på manglende kunnskap.

I motsetning til næringslivet representerer akademia «objektiv» kunnskap og insentiveres for å generere ny kunnskap. De siste årene har mengden forskning på miljø og bærekraft økt eksponentielt, og grunnlaget for å måle bærekraft ventes å bli bedre for hver dag. Dessverre blir mye av denne forskningen liggende og støve bort i gamle journaler istedenfor å brukes til et nyttig formål, som å måle bærekraft på en mer nøyaktig måte. En skulle derfor tro at det var store gevinster å hente for begge parter om næringslivet samarbeidet tettere med akademia om å definere hvordan bærekraft bør måles på en pålitelig måte. Så kan en undres – hva starter en med?

For å begynne å nøste opp i floken må det først bli mulig for selskaper med et bærekraftfortrinn å vise det på en troverdig måte. Det er viktig å løfte frem de gode tiltakene, så lenge de har beviselig effekt. Videre må det tilrettelegges for at selskaper kan få dyp forståelse for sin egen påvirkning («impact») gjennom alle sine verdikjeder og tydelig se effekten av faktiske og teoretiske tiltak. Dette forutsetter imidlertid at en har et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. For å fremskaffe et mest mulig objektivt og faktabasert grunnlag for slik innsikt er det nødvendig å samarbeide internasjonalt i stor skala, knytte sammen og gjenbruke vitenskapelig fundert kunnskap om bærekraftmåling på tvers av disipliner. Om en greide å oppnå dette, ville det vært et enormt skritt i riktig retning.

Forestill deg en verden der alle visste nøyaktig hvor bærekraftige alle produkter, selskaper og verdikjeder var – en verden der det var enkelt å ta reelt bærekraftige beslutninger. Der det var mest lønnsomt å drive bærekraftig business, med insentivmekanismer som stimulerte til reell bærekraftig utvikling. Og vi hadde en felles forståelse av hva som var best for planeten. Da hadde det vært enklere og mer økonomisk for selskaper å reallokere kapital og flytte ressursbruk og leveranser fra ikke- bærekraftig til bærekraftig. Dersom dette ble koordinert globalt, hadde vi vært bedre i stand til å nå FNs bærekraftsmål og gjøre verden til et bedre sted å være før det var for sent.

Veien mot et felles grunnlag for bærekraftvurderinger

Å definere hvordan en måler bærekraft på en objektiv måte, er en umulig oppgave, ifølge mange forskere. Verden er ekstremt kompleks; alt henger sammen med alt, og å skulle kvantifisere hvordan hver minste endring påvirker det totale bildet, er en absurd tanke. Alt har også trade-offs, så det er ikke nødvendigvis slik at et tiltak som isolert sett er positivt mht. bærekraft, er det når en ser holistisk på det. En kan rett og slett ikke med sikkerhet vite effekten av et tiltak. De gode nyhetene er at en kan gjøre en ganske bra tilnærming. Det trenger ikke å være perfekt. Vi har kommet langt om vi klarer å etablere en felles forståelse av hva som er bærekraftig, og utvikler standardiserte metoder for å måle det.

Det finnes mye god (og dårlig) forskning der ute på miljø og bærekraft, og i likhet med foregående år ventes dette å øke eksponentielt i årene som kommer. Hvis vi skal klare å etablere en felles «sannhet», er det nødvendig å samarbeide tverrfaglig, syntetisere forskningen og fokusere ny forskning på de manglende puslespillbrikkene. Vi må finne en måte å stimulere akademia på til å finne konsensus på måling av bærekraft. Her er det spesielt viktig å involvere næringslivet, slik at tingene med størst reell «impact» blir prioritert, og at forskningen er innrettet etter næringslivets utfordringer. Men verden er som sagt kompleks, og det holder ikke å lage en generalisert modell for bærekrafmåling.

Det er nødvendig å bryte opp kompleksiteten i håndterlige deler. Å kartlegge verdikjeder innenfor de største bransjene og lage standardiserte digitale modeller som tilnærmer virkeligheten for disse, kan være et sted å starte. Hvis det finnes et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, kan en bygge inn indikatorer (definert av formler og matematiske uttrykk) i modellene som kalkulerer gitte bærekraftaspekter gjennom verdikjeden. Det kan for eksempel være antall kilo CO2-ekvivalenter som ble sluppet ut under produksjonen av en komponent, mengde giftige kjemikalier som ble sølt bort under transport, bruk av konfliktmineraler i sluttproduktet eller oppdaget umenneskelige arbeidsforhold i utvinnings- prosessen.

Når en har greid å definere standardiserte målemetoder slik at en vet hva en behøver å måle, og hvordan, er neste steg å samle nødvendige data. For å møte de etter hvert enorme kravene til data blir det en forutsetning å automatisere datainnsamlingen ved å utnytte moderne skyteknologi, sensorer, integrasjoner, AI og monitoreringsverktøy.

Så hvordan starter en? Vel, fra næringslivets side kan selskaper for eksempel begynne å rapportere på egen bærekraft ved hjelp av eksisterende standarder og rammeverk. GRI er en god start, men en kommer bare et stykke med generaliserte rapporteringsstandarder. For å identifisere de bevist største eksternalitetene kan det være et poeng å ta viktigheten av vesentlighet (engelsk: materiality) ekstra på alvor ved blant annet å gjennomføre årlige vesentlighetsanalyser. Her er det helt sentralt å involvere selskapets nøkkelinteressenter gjennom hele prosessen, da de kan gi en god pekepinn på hvilke bærekraftaspekter som er vesentlige for virksomheten.

Disse tingene er allerede anbefalt av GRI, men dessverre misforstår majoriteten hvordan en skal kartlegge vesentlighet og rapportere på bærekraft riktig, ifølge GRI selv. Det er én av grunnene til at vi trenger et felles grunnlag og forståelse av hvordan bærekraft skal kartlegges og måles, uten rom for subjektiv tolkning. Da er vi tilbake til hvorfor akademia også må involveres i denne øvelsen: for å finne en vitenskapelig konsensus som vi kan stole på. Neste spørsmål blir så – hvordan skal dette organiseres? Det riktige svaret er sannsynligvis at det må være en uavhengig pådriver/tilrettelegger som kan tilrettelegge for at et slikt massivt samfunnsoppdrag skal være mulig å gjennomføre.

Terravera Foundation bygger de nødvendige verktøyene

Det som er spennende, er at noen allerede har tatt tyren ved hornene og gått løs på dette samfunnsoppdraget. Det som startet som en fjern idé i hodet til Erik Fossum Færevaag, ble i 2020 grunnlaget for non-profit-stiftelsen Terravera Foundation, med Paal Runar Larsen og Bjørn Kjærand Haugland som de to andre initiativtakerne. Kort etter fikk flere fra akademia opp øynene og stilte seg bak en referansegruppe, samt ni ildsjeler med ulik bakgrunn som ble co-founders (Kristine Falkgård, Fana Sparebank, Jon Gjerde, Hilde Midthjell, Ida Pernille Hatlebrekke, Svein Roger Selle, Joakim Sveum, Tord Søfteland, Kim Ulvik).

Visjonen var helt fra begynnelsen å definere sann bærekraft. Dette er også hele eksistensgrunnlaget for stiftelsen og ledestjernen for alt Terravera jobber med. Hvorfor er det så viktig å definere sann bærekraft? Terravera mener det er nødvendig for å kunne ta bærekraftige beslutninger. Kun slik vil det være mulig å nå det overordnede målet som er å flytte ressursbruk fra ikke-bærekraftig til bærekraftig. Konkret ønsker Terravera å synliggjøre konsekvenser (både positive og negative) ved å bruke gitte leverandører for å produsere et produkt eller en tjeneste. Konsekvensene kan vises i en form for «dynamisk varedeklarasjon», som viser kvalitetssikret informasjon om disse og gjør det mulig å vurdere hvor bærekraftig produktet/tjenesten er. Slik får bærekraft en verdi.

Stiftelsen ble startet som et motsvar til grønnvasking og et komplementært tillegg til rapporterings- standardene og sertifiseringene innen bærekraft. Som drøftet tidligere er disse myntet på compliance og har en rekke svakheter som gjør dem uegnet for å gjøre troverdige og sammenlignbare målinger av bærekraft. De er heller ikke designet for å fungere som strategisk beslutningsstøtte, da de er bakoverskuende og statiske av natur.

Terravera Foundation vil tette dette hullet. Derfor bygger stiftelsen selv morgendagens teknologi som gjør det mulig å representere verdens verdikjeder og -nettverk med digitale modeller. Teknologien omfatter en digital plattform som er under kontinuerlig utvikling, og en rekke applikasjoner og verktøy som kjører på denne plattformen. Eksempelvis finnes det en egen applikasjon for utvikling av bære- kraftmodeller og en annen for dynamisk analyse av bærekraftdata, inkludert sensitivitetsanalyse. I en sensitivitetsanalyse kan en foreta en hypotetisk justering av parameterverdier for å se hvilket utslag det vil gi på ulike bærekraftindikatorer. Slik kan en identifisere hva som har størst betydning.

Det er viktig å presisere at stiftelsen ikke tilbyr et alternativ til standarder og sertifiseringer; formålet med teknologien er å skape et vitenskapelig fundert grunnlag for å måle bærekraft og ta informerte, grønne beslutninger – ikke compliance. En viktig del av dette er å definere hvordan en måler bærekraft, og ikke bare hva en skal måle. Terravera ønsker å gjøre det så enkelt som mulig for aktører å bruke egne data for å sammenligne seg med vitenskapelig funderte referanseverdier på viktige bærekraftindikatorer. Med levende data og digitale modeller blir det mulig å ta informerte beslutninger løpende og i takt med at ny informasjon fremkommer. I tillegg blir det mulig å sammenligne liknende produkter/tjenester på likt grunnlag, da bærekraftvurderingene gjøres med standardiserte modeller. Ambisjonen er at grunnlaget Terravera bygger opp, én dag vil bli så bra at standarder, taksonomier, reguleringer, lovverk og til og med skattesystemet tar utgangspunkt i det.

Figur 25.2 Terravera sitt foreløpige digitale økosystem (illustrasjon: Terravera Foundation).

Målet er at teknologien etter hvert skal være åpent tilgjengelig slik at alle kan bruke den til å strukturere egne data og analysere sin bærekraftposisjon. De fleste selskaper vet i dag at de må prioritere bærekraft, men ytterst få vet hvordan de skal starte med å fremskaffe pålitelige tall og ikke minst oversette dem til beslutningsrelevant informasjon.

Derfor har også Terravera designet et forretningsprogram med et eget apparat som hjelper selskaper med dette, ved bruk av stiftelsens egen teknologi. Nøkkelen her er at Terravera kobler sammen akademia og næringslivet for å finne en vitenskapelig tilnærming til næringslivets utfordringer mht. bærekraftmåling. Forretningsprogrammet er prosjektbasert, og stiftelsen ansetter i stor grad studenter til å drive disse prosjektene, hvor de lager forskningsbaserte bærekraftmodeller for selskapene ved hjelp av teknologien. Poenget med modellene er å oversette data til beslutnings- relevant informasjon, som igjen danner grunnlaget for å ta dokumentert bærekraftige beslutninger og skaffe grønn konkurransekraft.

Case: Terravera og Jotun

I et prosjekt med Jotun modellerte Terravera effekten av en type maling som forhindrer begroing på bunnen av skipsskrog. Med modellene kunne Jotun estimere at malingen bidrar til en vesentlig reduksjon av utslipp sammenlignet med bransjegjennomsnittet. Etter dette ønsket Jotun å kvantifisere hvordan malingen deres påvirket levetiden på vindmøller til havs. Resultatet ble en modell av hele verdikjeden som tilsa at det ville ha størst utslippsmessig effekt i et livsløpsperspektiv om Jotun optimaliserte malingen for økt levetid snarere enn å redusere egne utslipp tilknyttet malingsproduksjonen.

Case: Terravera og Norwegian

I et prosjekt med Norwegian jobber Terravera i skrivende stund med å utvikle en dynamisk modell for CO2-utslipp som gir nøyaktige utslippstall ned til hver enkeltrute. Med Terravera sine verktøy vil det bli mulig å utføre en sensitivitetsanalyse basert på modellen, som enkelt viser hvilken effekt en endring i bestemte variabler vil ha på det totale utslippet. Det kan for eksempel være hvor mange kilogram CO2 en passasjer slipper ut på en gitt strekning, gitt ulike fly- og drivstofftyper.

Avsluttende betraktninger

Terravera Foundation prøver faktisk å flytte nåla. I motsetning til rapporteringsstandarder og EU- taksonomien som tar en ovenfra-og-ned-tilnærming, gjør stiftelsen det motsatte og tar en nedenfra- og-opp-tilnærming til måleproblemet med bærekraft. Stiftelsen graver ned i grøten og vil ha detaljene frem – helt til hvert minste datapunkt. Kun på den måten er det mulig å representere bærekraft så nær virkeligheten som mulig.

Men å strukturere alle disse datapunktene og bygge forskningsbaserte digitale modeller for alle verdens verdikjeder er en enorm oppgave, og umulig for en enkeltaktør alene. Nettopp derfor har Terravera tatt på seg ansvaret for å fremme et globalt nettverk rundt fremtidens bærekraftmåling.

Stiftelsen har startet med Norge i fokus for å etablere et solid norsk nettverk først, men målet er å iverksette en snøballeffekt som starter en internasjonal bevegelse.

Her tar altså Terravera på seg rollen som en uavhengig tilrettelegger for å pushe samfunnet mer mot målet om objektiv bærekraftmåling og dernest bærekraftig utvikling. Hvis stiftelsen lykkes, vil det bli en suksesshistorie for Norge, som er historiebøkene verdig.