Kapittel 9: Nanoteknologi

Maria Strømme er professor i nanoteknologi ved Uppsala universitet, der hun leder en forskningsavdeling med 35 forskere som utvikler nanomaterialer for både livsvitenskapelige og energirelaterte applikasjoner. Hun er også viseordfører i svenske Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademin (IVA) og medlem i Kungliga Vetenskapsakademin (KVA). Maria er forfatter av ca. 270 publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og ca. 330 konferansebidrag samt oppfinner til 30 patent og grunder til selskapet Disruptive Materials, som utvikler nanomaterialet Upsalite.

Fride Vullum-Bruer er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim hvor hun forsker på nanomaterialer til energiteknologi og leder en liten gruppe som fokuserer på utvikling av nye materialer til Li- og Mg-ionebatteri. Hun er også leder for studieprogramrådet for Nanoteknologi ved NTNU og har i mange år undervist flere emner for studentene som går på dette programmet. Fride er forfatter av ca. 30 vitenskapelige publikasjoner og har over 50 bidrag på nasjonale og internasjonale konferanser.

Denne artikkelen er hentet fra boken Teknologien endrer samfunnet utgitt på Fagbokforlaget i 2017 (ISBN 978-82-450-2297-1).

Boken kan bestilles her: https://www.fagbokforlaget.no/sok/?q=978-82-450-2297-1

Hva er nanoteknologi?

Ordet nano kommer fra det greske ordet for dverg, men hva betyr det egentlig at noe er en nanometer? La oss sette dette i et perspektiv slik at det blir lettere å forestille seg hvor lite dette faktisk er. I en meter er det en milliard nanometer, og et menneskehår er ca. 70 000 nanometer tykt. Dette er også illustrert i figur 1, som viser størrelsen av atomer og små molekyler i forhold til blant annet celler og insekter. Det er i størrelsesorden 1 til 100 nanometer at nanoteknologer opererer, og det er nettopp i denne størrelsesorden at de ulike egenskapene til materialene avgjøres. Dette kan være egenskaper som styrke, elektrisk ledningsevne, farge eller gjennomsiktighet, og hvordan materialet samhandler med levende celler og stråling fra sola.

Figur 1 Hvordan atomer og molekyler skalerer i forhold til celler, insekter og større ting.

Nanoteknologi benyttes i kommersielle produkter

Allerede nå brukes nanomaterialer og nanoteknologi i mange kommersielle produkter. Noen av disse er nok innlysende for de fleste, slik som datamaskiner og mobiltelefoner. Andre produkter er kanskje ikke like innlysende. Men nanoteknologi benyttes blant annet i kosmetikk og hygieneartikler, klær og tekstiler, sportsutstyr, vask- og overflatemidler. For eksempel har Dahle of Norway brukt nanoteknologi til å lage ullgarn med spesielt smussavstøtende egenskaper, slik at de holder seg rene lenger. Og en del sportstøyprodusenter har benyttet nanopartikler av sølv for å hindre lukt og bakterievekst. Andre produkter som de fleste av oss benytter i det daglige, og som inneholder nanostrukturerte materialer, er vaskepulver til klær. Mange vanlige vaskepulver kan inneholde opptil 30 % zeolitter. Zeolitter er materialer som stort sett består av silisium, aluminium og oksygen, og de danner tredimensjonale nettverk med små nanoskala porer som kan utnyttes til å gjøre vaskemiddel mer effektivt.

I kosmetikk er det svært vanlig å bruke nanopartikler av titandioksid (TiO2) eller sinkoksid (ZnO), spesielt i solkremer. Titandioksid er et materiale som også brukes som pigment i både maling og matprodukter, og gir blant annet den hvite fargen til mye sukkertøy.

I solkremer benyttes nanopartiklene for å beskytte bedre mot UV-strålene fra sola. Figur 3 viser i prinsippet hvordan dette fungerer, hvor de store partiklene ikke klarer å blokkere all UV-strålingen som kommer fra sola, mens de mye mindre nanopartiklene mer effektivt kan blokkere de skadelige strålene.

Figur 2.1 Hvordan atomstrukturen til en zeolitt kan se ut (K. Momma og F. Izumi (2011). VESTA 3 for three-dimensional visualization of crystal, volumetric and morphology data. J. Appl. Crystallogr., 44, 1272–1276). De røde kulene er oksygen, mens de blå kulene er silisium eller aluminium. Porene er normalt ca. 1 nanometer i diameter.

Figur 2.2 Viser hvordan en helt vanlig zeolitt ser ut.

Figur 3 Til høyre vises hvordan mikrometer-store partikler ikke klarer å blokkere alle UV-strålene, mens til venstre vises hvordan nanopartikler mer effektivt kan beskytte mot UV-stråling fra sola (kilde).

Hva er fremtidens utfordringer?

Hvis vi tar et raskt historisk tilbakeblikk, er det lett å se hvordan moderne teknologi radikalt har endret vårt samfunn og vår levestandard de siste 200 årene. Da den industrielle revolusjonen startet på begynnelsen av 1800-tallet, fikk vi blant annet masseproduksjon av tekstiler. Dette førte til lettere tilgang på billigere klær, som igjen gjorde at menneskene oftere byttet klær, fikk bedre hygiene og dermed minsket risikoen for epidemier. Utviklingen av jernbanen gjorde også at vi kunne forflytte både mennesker, dyr og varer raskere og mer effektivt. Og på starten av 1900-tallet begynte vi å produsere biler, og med masseproduksjonen av disse, endret verden seg betydelig. I slutten av forrige århundre ble utviklingen av datateknologien helt avgjørende og skapte de kommunikasjons- og informasjonsverktøyene som vi i dag tar for gitt. Felles for all disse sprangene i den teknologiske utviklingen er at de som stod bak oppfinnelsene som har gitt oss den teknologien, aldri kunne forutse hvor stor innvirkning denne utviklingen ville ha på vår hverdag.

Det finnes, etter det vi vet, ingen intervjuer eller dokumentasjon som viser at for eksempel Steve Jobs eller Bill Gates på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet kunne forutse hvor avhengig vi etter hvert skulle bli av Internett og mobiltelefoner. Akkurat nå peker alle samtidsanalyser og forskningsresultater mot at nettopp nanoteknologien vil gi oss det neste store spranget innenfor teknologiutviklingen. Hvis vi sammenligner utviklingen innen nanoteknologi med det som har skjedd de siste 50 årene innenfor datateknologi, befinner nanoteknologiutviklingen seg nå omtrent der vi var på 70-tallet innen utvikling av datamaskiner. Dette gjør at de som jobber med nanoteknologi kanskje høres visjonære ut når de forteller om alt som nanoteknologien skal kunne utrette for menneskeheten. Mens i virkeligheten er de ikke i nærheten av å være fantasifulle nok til å kunne forutse hvor langt nanoteknologien har kommet 20 til 30 år fram i tid. Nettopp derfor beveger vi oss nå inn i en særdeles spennende fase, hvor vi kan bidra til å forme framtidens teknologi. Vi er ikke lenger avhengig av å utnytte kun de egenskapene som naturen har gitt ulike materialer, men vi kan designe materialer til å gjøre som vi vil. Og når vi tenker på hvor mange typer materialer som finnes rundt oss, er det nesten ubegrenset hva vi kan gjøre. Ingenting kan stoppe oss fra å lage klær og tekstiler som lagrer energi, eller materialer som hjelper kroppen å reparere seg selv.

Menneskeheten står overfor mange store utfordringer som krever nye løsninger og ny teknologi for at disse skal bli overkommelige å håndtere for framtidige generasjoner. En av disse store utfordringene er tilgangen på bærekraftig energi. For å sette energiforbruket vårt litt i perspektiv, kan vi sammenligne det med hvor mye energi som kreves for å kjøre en mikrobølgeovn. Og akkurat nå forbruker verdens befolkning like mye energi som 20 milliarder mikrobølgeovner på full effekt døgnet rundt – samtidig. Det forventes at dette energiforbruket vil dobles i løpet av de neste 30 årene. For at vi som bor i allerede industrialiserte land skal kunne fortsette å opprettholde dagens levestandard for kommende generasjoner, samtidig som at utviklingsland skal få det bedre, må vi finne nye materialer både for å høste og for å lagre energi på en miljøvennlig måte.

En annen utfordring som kanskje er like stor, handler om at befolkningen på jorden blir eldre: det såkalte demografiske skiftet. Gjennomsnittsalderen blant jordens befolkning har økt i rasende fart de siste 100 år. I 1950 var ca. 5 % av verdens befolkning over 65 år. Innen 2050 er det beregnet at dette tallet vil øke til ca. 16 %, og i den rike delen av verden vil dette tallet være enda høyere, kanskje opp mot 40 % (UN World Population Prospect, 2008). Dette betyr at når vi er en tur på byen en lørdag, vil antallet unge mennesker vi ser minke dramatisk, og vi kommer til å se utviklingen av såkalte «grey towns» og «silver cities» som er tilpasset en eldre befolkning.

En økende gjennomsnittsalder og større andel av eldre i befolkningen, vil føre til en økning i aldersrelaterte plager og sykdommer. Utfordringen blir nå å finne måter å holde kroppen ung og arbeidsfør lenger, delvis for at vi ikke skal belaste samfunnet med kostbar eldreomsorg og delvis for at vi skal kunne forsørge oss selv og ikke legge en uoverkommelig byrde på den stadig synkende andelen av unge mennesker. Og sist, men ikke minst, for at vi også skal kunne øke livskvaliteten i alderdommen slik at vi kan nyte av livets goder og det som gjør tilværelsen meningsfull.

For at samfunnet skal kunne takle nye typer utfordringer, stilles det store krav til utvikling av materialer og metoder som kan bidra til å holde oss unge og friske lenger. Hofteleddsoperasjoner eller mennesker som sliter med bevegelseshemning grunnet artrose, vil bli for kostbare for samfunnet på sikt. Langtrukne kreftbehandlinger med tilhørende tøffe bivirkninger, eller langvarige og ikke alltid like vellykkede rehabiliteringer etter hjerteinfarkt og slag, vil også utgjøre ekstremt store utgifter i statsbudsjettet hvis vi ikke finner andre måter å håndtere disse sykdommene på. Dette er situasjoner der nanoteknologi kan brukes for å takle nye, store utfordringer.

Hvordan kan nanoteknologi gi oss en bedre hverdag?

La oss starte med å se på energiforbruket vårt og hvordan sola kan bidra til å takle noen av de utfordringene som ligger her. I løpet av bare en time vil den delen av jordens overflate som vender mot sola, ta imot like mye energi som hele jordens befolkning bruker på ett år. På tross av dette kommer bare noen få prosent av energien vi bruker, fra solceller. En av hovedgrunnene til dette er at materialene som benyttes i dagens kommersielle solceller (silisium), er for kostbare å produsere i høy nok kvalitet til at en betydelig del av verdens energibehov kan dekkes på denne måten. Solceller basert på silisium er heller ikke veldig effektive. De absolutt beste (og mest kostbare) solcellene klarer å omdanne ca. 30 % av den innkommende solenergien til elektrisitet, mens de aller fleste solcellene har en effektivitet på under 20 %.

Det forskes mye på bruk av nanostrukturer i solceller for å gjøre disse mer effektive og samtidig redusere materialforbruket. Blant annet prøver vi å lage veldig tynne filmer eller belegg (under 100 nm i tykkelse) av ulike materialer, for å kunne utnytte en større andel av solenergien og øke effektiviteten. En annen tilnærming er å lage skoger av nanotråder der hver nanotråd er ca. tusen ganger tynnere enn et hårstrå, noe som gjør det mulig å utnytte en mye større andel av solenergien, samtidig som materialforbruket reduseres til en brøkdel.

For å kunne utnytte energi som høstes fra sola på mer effektive måter, må vi kunne lagre den. Dette bruker vi batterier til. Dagens Li-ionebatteri, som brukes i telefoner og annen bærbar elektronikk samt også i elektriske biler, er effektive og har høy energitetthet i forhold til andre batteriteknologier. Men Li er en begrenset ressurs, og i dagens teknologi brukes det også materialer som ikke er veldig miljøvennlige, som blant annet kobolt. Produksjonen av Li-ionebatteri er i tillegg veldig energikrevende på grunn av de kjemikaliene som er nødvendige for å lage batteriene. Det forskes derfor på fl fronter innen batteriteknologi, både for å gjøre Li-ionebatteriene og tilhørende prosesser mer miljøvennlige, men også for å finne alternativ batteriteknologi som kan utnytte andre materialer som fins i større mengder – og som er miljøvennlige. Et eksempel er batterier som er utviklet i Uppsala av Strømme og hennes kolleger, hvor de benytter nanocellulose og bioplast til å lage mer miljøvennlige batterier.

Figur 4 Mikroskopibilde av en skog med nanotråder som er dekket med et annet materiale på toppen (Copyright: Daniel Jacobsson).

Nanofibrer av cellulosen kan enten komme fra grønnalger som forurenser sjøen på sommeren, eller fra vanlige trær, mens bioplasten lages av den harde kjernen inni maiskolber. Denne teknologien, også kjent som algebatterier eller salt-og-papir-batterier, jobbes det nå for fullt med å utvikle slik at de kan produseres i større skala. Fordelene med disse batteriene er mange, og ikke bare at de er miljøvennlige. De kan nemlig lages i mange ulike fasonger, og de er bøyelige og mekanisk sterke slik at de kan brukes i for eksempel tekstiler, tapet og bilkarosseri for å kunne lagre energi på nye måter. På grunn av fibrenes nanoskala-dimensjoner, får man et veldig høyt overflateareal på batterimaterialet, som gjør at ionene i elektrolytten veldig raskt kan ta seg inn og ut av det aktive materialet.

Et annet eksempel på mer miljøvennlige materialer er under utvikling av Vullum-Bruer og hennes kolleger på NTNU. Der forsker de på å bruke kiselalger som erstatning for grafitt i anoden på Li-ionebatteri. Kiselalger er mikroskopiske alger som lever i både ferskvann og saltvann, og i batteriene brukes skallet som disse algene lager. Figur 5 viser et par eksempler på disse fantastiske fine strukturene som kan utnyttes til å lage miljøvennlige batterielektroder. Skallet består hovedsakelig av silisium og oksygen, som er de elementene det finnes aller mest av i jordskorpa, og disse danner tredimensjonale, nanostrukturerte nettverk av porer som gir dette materialet helt spesielle egenskaper som kan utnyttes i en batterielektrode. Samme materiale uten denne nanostruktureringen ville ikke fungert like bra. I tillegg til at selve materialene er miljøvennlig og kan lages av naturen selv, er det også benyttet helt andre og mer miljøvennlige materialer i selve produksjonsprosessen for elektrodene. Bindemidlene som brukes, er alginater som kommer fra tang og tare, og disse løses i vann i stedet for de giftige organiske løsemidlene som brukes i kommersielle Li-ionebatteri.

Figur 5 Mikroskopibilder som viser noen av de fantastiske strukturene som naturen selv lager, og som kan utnyttes til å lage miljøvennlige batterielektroder (Foto: Muhammad Hasanuzzaman).

En av de andre store utfordringene vi står overfor i samfunnet, er – som nevnt tidligere – den økende andelen eldre mennesker på jorden. Når vi får en stadig større andel av befolkningen i aldersgruppen 65 år og oppover, blir det viktig å finne metoder for å hjelpe kroppen til å reparere seg selv for å forebygge sykdom som krever dyr behandling. Vi må «lære» kroppen hvordan den kan produsere materialer som gjør at bein, muskler, sener og ledd kan repareres uten kompliserte og kostbare kirurgiske inngrep. Hvis ødelagt vev skal kunne regenereres og lages slik at det holder resten av livet, er det en fordel at materialet som anvendes, finnes naturlig i kroppen. For at det skal bli mulig for en skadet kropp å produsere det vevet som trengs for å få tilbake sine ungdommelige egenskaper, trenger man å kombinere nanoteknologi med bioteknologi. Det er resultatet av et slikt «ekteskap» som mest sannsynlig vil kunne ha størst innvirkning på livskvaliteten og prestasjonsevnen hos den aldrende befolkningen.

I grenselandet mellom nano og bio kan vi utvikle materialer som injiseres i kroppen eller tilføres på annet vis slik at kroppen forstår hvilken type vev den selv må begynne å bygge. Om det er nye bein som trengs, nye nerver, brusk eller kanskje muskler, så må kroppen få beskjed. Den typen av nanobiomaterialer som anvendes til dette, kalles instruktive materialer, ettersom de skreddersys for å kunne gi instruksjoner til kroppen om hva den skal produsere for å lege en skade.

Bein er den typen vev som det har vist seg er lettest å få kroppen til å forstå at den skal begynne å bygge på egen hånd. Ved å injisere et instruktivt nanobiomateriale med riktig sammensetning har man fått kroppens egne stamceller til å forstå at det er beinceller som skal lages akkurat der vi har injisert det instruktive materialet. De første forsøkene på levende skapninger ble gjort på rotter, og man oppdaget fort at rottene selv kunne bygge nytt lårbein uten transplantasjon. Lignende metoder anvendes innen tannkirurgi for å bygge opp nytt kjevebein når det er store hull der det skal settes inn skrue for å feste tannproteser. Disse instruktive materialene har til og med blitt brukt for å lage større hodeskalle hos barn der dette har vokst sammen for tidlig.

Vitenskapen er også kommet ganske langt når det gjelder å få kroppen til å bygge nytt brusk, noe som er meget viktig siden omtrent 1/3 av alle mennesker får artrose. Artrose er en inflammasjonssykdom som bryter ned brusket i kroppen. Fram til nå har mer enn to millioner mennesker rundt om i verden fått leget bruskskader ved hjelp av injeksjon av instruktive materialer, som også inneholder kroppens egne celler. Og resultatene ser lovende ut. Det er også nå startet studier på mennesker med instruktive materialer som ikke inneholder noen celler, men bare ulike molekyler som kan instruere kroppens egne celler at det skal bygges nytt brusk samt en matrise som disse cellene kan vokse i. På lignende måte som vi kan lage bein og brusk, har vi også klart å lage nye muskler i mennesker med muskelsvinnsykdommer. Her er ikke teknologien kommet like langt som med bein og brusk, men det er håp om at det snart er mulig å anvende denne metoden for også å lege mange ulike typer muskelskader. Dette er spesielt interessant med tanke på å kunne reparere mer avanserte organ, som hjerte og hjerne, og det er faktisk gjort studier innen disse områdene også. For pasienter som har hatt hjerteinfarkt har vi både via injeksjon og åpen kirurgi klart å legge inn tynne lag av et nanobiomateriale som har gitt enn viss gjenvekst av den delen av hjertet som ble ødelagt av infarktet. Dette viser at forskere er godt i gang med å klare å rekonstruere dødt hjertevev, men det er fremdeles mye som gjenstår før slikt kan bli standard prosedyrer.

I tillegg til å reparere hjertet jobbes det også med å kunne gjøre tilsvarende for hjernen. En person som blir utsatt for en traumatisk hjerneskade eller et slag, vil få områder i hjernen som er døde. Den døde delen kan senere bli større. Men om tiltak settes i gang tidlig nok, kan vi i dag stoppe denne spredningen. Det er nettopp derfor timene etter at et slag har inntruffet er så utrolig viktige for pasienten. Dersom behandling ikke settes i gang raskt nok, kan det få store konsekvenser. Men på forskningsfronten begynner man nå å se at det er mulig å gjenopplive de døde områdene i hjernen. Ved å tilføre instruktive materialer til de døde delene av hjernen, kan vi forhåpentligvis få tilbake hjernefunksjon som er tapt som følge av skaden. Kanskje om 10 til 15 år er slike prosedyrer standard behandling på de fleste sykehus. Men selv om dette skulle være tilfelle, er det viktig å huske at de nye hjernecellen må læres opp på nytt; de vet ikke automatisk hva de skal brukes til. Hvis et slag påvirker talesenteret i hjernen, må vi kanskje lære oss å prate på nytt. Eller er det bevegelsen som er påvirket, må vi trene oss opp for at de nye hjernecellene skal lære seg hva de skal gjøre.

Uvitenhet kan være nøkkelen til suksess

Av og til kan en liten dose uvitenhet være nøkkelen til suksess. Dette høres kanskje rart ut, men vi skal prøve å forklare hvorfor vi mener at dette er nødvendig. Som eksempel tar vi utgangspunkt i noe av Strømmes forskning i Uppsala. I mer enn 100 år har mange vitenskapelige artikler beskrevet at det var umulig å lage et magnesiumkarbonat som var porøst og hvor atomene var uordnet (amorft) i stedet for å være plassert i en ordnet gitterstruktur (krystallinsk). Det er aldri funnet et slikt amorft materiale i naturen, og mange forskere som tidligere har prøvd å lage det, har mislykkes. Det ble dermed konkludert med at disse amorfe og porøse materialene ikke var mulige å lage. Men så, ved ren slump, eller rettere sagt et uhell, lyktes Strømmes gruppe i Uppsala med å lage nettopp dette porøse og amorfe materialet som vises i figur 6.

Figur 6 Upsalite fra den aller første fremstillingsprosessen (til høyre). Til venstre (øverst) illustreres porene i Upsalite før og etter inkorporering av legemiddelmolekyler og under selve frisettingsprosessen (Fra International Journal of Pharmaceutics, Vol 472, 2014, 185–191) og nederst den porøse nanostrukturen (Fra PLoS ONE, Vol 8, 2013, e68486). Den hvite «scale bar» er 50 nm lang.



Om de kunne lage et spiselig porøst magnesiumkarbonat, kunne dette muligens løse en av legemiddelindustriens største utfordringer, som har med utfordringer knyttet til å løse opp legemidler som brukes i ulike behandlinger å gjøre. Mer enn 80 % av alle legemiddel er nemlig veldig vanskelige å løse og dermed vanskelige å holde stabile i en form som kroppen kan ta opp. Dette gjelder blant annet legemidler som kan lege eller lindre sykdommer som Alzheimers, fedme, sterke smerter, revmatisme og flere hjerte- og karsykdommer. Her har farmasøytisk industri klart å framstille mange fungerende legemidler, men de har ennå ikke blitt tatt i bruk ettersom molekylene raskt endrer seg til en struktur som kroppen ikke kan ta opp. Men hvis disse molekylene kan lagres inne i små og trange porer av et spiselig materiale, tvinges molekylene til å beholde sin opprinnelige struktur og form som kroppen faktisk kan ta opp. Og det var nettopp dette Strømmes gruppe ville bruke det porøse magnesiumkarbonatet til. Dette nye materialet ble kalt Upsalite og åpner en rekke nye muligheter som ingen før har undersøkt.

De hadde først prøvd å lage materialet mange ganger på tilnærmet samme måte som alle andre, men uten hell. Ved ett av disse forsøkene ble ingrediensene glemt i reaksjonskammeret altfor lenge, og dermed fikk de et produkt som ingen andre før hadde klart å lage. Men hvorfor hadde ingen tenkt denne tanken før? De første forsøkene på å lage dette materialet ble gjort først på 1900-tallet. Den viktigste forskjellen mellom Strømmes gruppe og de andre som hadde prøvd å lage dette materialet, var mest sannsynlig at de (Strømmes gruppe) ikke hadde lest om de tidligere forsøkene som hadde mislykkes og som ledet til konklusjonen om at det ikke var mulig. Strømme og hennes kolleger hadde ingen forutinntatte meninger om hvorvidt dette burde være mulig eller ikke. De visste at magnesiumkarbonat er spiselig og kjemisk stabilt, men de visste ikke veldig mye om tidligere fremstillingsforsøk. Og deres idé var at om de kunne lage et spiselig porøst magnesiumkarbonat, kunne det muligens løse et av dagens største problemer for legemiddelindustrien. Dette problemet har med løseligheten av mange legemiddel å gjøre.

Det ble fort oppdaget at Upsalite fungerte godt til nettopp å «fange» disse legemidlene som var vanskelige å løse, og molekylene beholdt sin funksjonelle form. I tillegg ble det også funnet andre og mer uventede egenskaper ved dette nye materialet. Det hadde blant annet en ekstrem evne til å suge opp fuktighet fra omgivelsene, som er anvendelig i mange ulike situasjoner. For eksempel ville man under en ishockeykamp ikke kunne se mye av spillet dersom det ikke var mulig å holde luften fri for vanndamp. Tørr luft er også en viktig forutsetning når vi skal produsere batterier eller andre former for elektronikk. Upsalite kan brukes til å suge opp de siste fuktmolekylene som er i lufta. Materialet viste seg også å være anti-bakterielt og ha stor kapasitet for å suge opp fett fra huden, noe som er interessant for en rekke dermatologiske anvendelsesområder.

Figur 7 Neurospinal matrise-implantat av porøs PLGA (polylactic-co-glycolic acid) biopolymer. PLGA brytes ned i kroppen og trenger derfor ikke å fjernes. Bildet illustrerer den type materiale som allerede har blitt testet på flere lamme pasienter i USA (Fra In Vivo Therapeutics).

Om 10–20 år kan vi trolig få lamme til å gå igjen ved å injisere nanomaterialer – som nerver kan vokse i – i skadde deler av ryggmargen (se illustrasjon i figur 7), noe som allerede har gitt lovende resultater på en håndfull pasienter.

Kanskje har vi også funnet nøkkelen til å lege alle typer kreft med minimale bivirkninger gjennom utvikling av nye legemidler som målstyres til kreftcellene med hjelp av nanoteknologi. Mange slike teknologier er under utvikling, og noen har allerede kommet ut på markedet. Vi lever i en tid der vi ser at vi har verktøy som gjør det mulig å totalt endre forutsetningene for vår helse, vår industri og våre liv. Og det er nå vi har sjansen til å befeste en konkurransedyktig posisjon internasjonalt. For små land som Sverige og Norge som ikke kan konkurrere med massearbeidskraft og lave lønninger, er vår beste sjanse å skape forutsetninger som hjelper sterke nano- og nanobiovirksomheter med å vokse her. Vi har behov for strategier både nasjonalt og internasjonalt innenfor ulike bransjer og i individuelle foretak. Det er nå vi har sjansen, og vi må gripe den.