Plast på avveier

Karl Klingsheim, Professor Institutt for energi og prosessteknikk, NTNU

De eldste blant oss kan fremdeles, vagt, huske en verden uten plast. I dag er det umulig å tenke seg en tilværelse uten disse materialene – som finnes i utall varianter med svært ulike egenskaper. Det de har felles er at de består av polymerer, som er kjeder av repeterende, strukturelle enheter av mindre molekyler (monomerer). Disse fremstilles syntetisk, i hovedsak fra petroleum, og tilføres så ulike tilsettingsstoffer avhengig hvilke funksjoner sluttproduktene skal ha.

Plastproblemets bakteppe:

Plast er et svært anvendelig materiale, som dessuten er billig å fremstille. Utbredelsen skjøt fart på 1960-tallet, og siden den gang er det produsert mer enn 10 milliarder tonn med plast i verden. Produksjonen øker fremdeles hvert eneste år og de fleste plastprodukter brukes bare én gang.

© National Geographic Magazine: Planet or Plastic?
(https://www.nationalgeographic.com/magazine/article/plastic-planet-waste-pollution-trash-crisis)

Vi nordmenn forbruker hvert år rundt 900 000 tonn ny plast samtidig som vi kvitter oss med 540 000 tonn brukt plast. Det meste av plasten brukes til emballasje, deretter følger dekk, tekstil og bygg og anlegg. Det betyr at 40% av alt plastavfall kommer fra emballasje, mens tekstiler utgjør 9% (= 10 kg/år pr hode). I følge Handelens Miljøfond er det estimert at hele 4,9 millioner tonn med plast er akkumulert i det norske samfunnet, gjennom varige installasjoner i blant annet bygg, fiskeri og havbruk, EE og kjøretøy.

Den raske utbredelsen av plast-baserte produkter skyldes den store nytteverdien av slike materialer i alle deler av samfunnet. For eksempel er det åpenbart at vi ville hatt betydelig mye større matsvinn uten plastbokser og plastfolie for oppbevaring av mat – og selv med slik plast kaster hver av oss i gjennomsnitt 40 kg mat hvert år. Samtidig har den lave produksjonskostnaden nøret opp under «bruk og kast» mentaliteten, og det er først nå at «folk flest» begynner å ta inn over seg mulige konsekvenser og utfordringer av dette forbruket.

I løpet at et par generasjoner skal vi altså ta inn over oss at brukte materialer ikke lenger brytes ned i naturen «av seg selv», men krever bevisste tiltak. Samfunnet er på etterskudd med å forholde seg til konsekvensene av den radikale innovasjonen som plast representerer. Vi er med andre ord midt oppe i det sosiologene kaller et «kulturelt etterslep» -- eller «cultural lag» på engelsk – og vi begynner å få dårlig tid med å ta igjen dette etterslepet!

Plasten havner i havet:

Havet dekker 71% av jordens overflate og gir livsgrunnlag for majoriteten av levende organismer på planeten vår. For 1-2 generasjoner siden var det vanlig å se på havet som en effektiv måte å bli kvitt søppel og mange norske kommuner tømte husholdningsavfall direkte i nærmeste fjord til langt ut på 1990-tallet. Det er det, heldigvis, slutt på i Norge. Andre steder i verden dumpes fremdeles søppel i havet og mye plast skylles ut til bekker, elver og vassdrag når det regner. Troverdige estimat sier at 10-20 millioner tonn brukt plast havner i havet hvert år.

Det gir ekstra motivasjon for oss nordmenn til å engasjere oss, etter som vår velstand jo i stor grad skyldes vår evne til å utnytte havet omkring oss:

• for mat og overlevelse helt siden våre første forfedre kom hit;
• for transport og utforsking av verden siden vikingtiden;
• for fangst og eksport av tørrfisk siden 1400-tallet;
• for opphenting av olje og gass i Nordsjøen siden 1970-tallet;
• for fiskeoppdrett og akvakultur siden 1980-tallet;
• for marin bioprospektering siden 2000;
• i økende grad for internasjonal turisme;
• og nå med åpning for å utforske mulighetene for mineralutvinning på havbunnen.

Vi må legge til grunn for det vi gjør i dag at også våre etterkommere i Norge vil ha interesse av at ressursene i havet utnyttes på bærekraftig vis. Utfordringene er dessuten globale i sin natur, og helsetilstanden til havet i våre farvann påvirkes av det som skjer i andre verdensdeler – og visa versa.

The Ocean Decade 2021-2030:

FNs generalforsamling vedtok i 2017 å arrangere et havforskningstiår for bærekraftig utvikling. Vedtaket ble gjort på bakgrunn av en økende forståelse av havets rolle for jordas framtid. Initiativet kom fra havkommisjonen i UNESCO, IOC (Intergovernmental Oceanographic Commission). IOC har også ansvaret for å utvikle og følge opp planene for tiåret i samarbeid med medlemslandene og andre internasjonale aktører.

Visjonen for havforskningstiåret er «The science we need for the ocean we want». Fokus er på områder som skal gi konkrete resultater for samfunnet, og utfordring nr 1 er «Understand and beat marine pollution: Understand and map land and sea-based sources of pollutants and contaminants and their potential impacts on human health and ocean ecosystems and develop solutions to remove or mitigate them.»

© Ferdi Rizkiyanto – http://ferdi-rizkiyanto.blogspot.com/2011/06/what-lies-under.html

Norge var dessuten pådriver for etableringen av «The High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy». Havpanelet består av sittende stats- og regjeringssjefer fra 14 land og har siden opprettelsen i 2018 vært ledet av Norges statsminister sammen med presidenten i Palau.

NTNU er med:

Konsekvensene av at stadig mer plast havner i naturen vet vi fremdeles urovekkende lite om. NTNU har engasjert forskere fra ulike fagmiljø til å jobbe sammen for å utvide dette kunnskapsgrunnlaget. Et eksempel er MAPLE-prosjektet («Marine Plastic Pollution: Environmental Impact and life cycle scenarios») som kartlegger hvordan plastavfall beveger seg i norsk natur, hvor det ender opp og hvilke effekter det har på sine omgivelser. Samtidig jobber SweetSpot-prosjektet med å identifisere kilder og konsentrasjoner marin plastforurensing, mens PlastOPol-prosjektet ledet fra NTNU i Ålesund skal utvikle en prediksjonsmodell basert på data om plast i havet og lokale forhold.

Også studentene på Program for industriell økologi (IndEcol) viser økende interesse for de utfordringene – og mulighetene – som plast representerer, og det produseres et økende antall interessante avhandlinger hvert år. Utvikling av kunnskapsbaserte tiltak for å få til en mer bærekraftig håndtering av brukt plast representerer relevante utfordringer for alle akademiske disipliner på NTNU. Av den grunn etablerte NTNU Bærekraft og NTNU Havrom i fellesskap NTNU Action Ocean Plastic Waste («AOPW») i 2020, med formål å kunne tilby studenter og unge forskere lettere tilgang til informasjon, nettverk og pågående prosjekt. Motivasjonen med satsingen er å bidra til realisering av NTNUs visjon «Kunnskap for en bedre verden» gjennom å:

• Etablere og vedlikeholde en kunnskapsbase på www for deling av informasjon;
• Stimulere til nettverksbygging og tverrfaglig samarbeid internt på NTNU;
• Tiltrekke ekstern finansiering og faglig samarbeid med eksterne partnere; og
• Gjøre plast-relatert forskning og utdanning på NTNU mer synlig for omverden.

Afrika er i ferd med å ta over fra Asia som den verdensdelen med størst forurensing, simpelthen fordi befolkningen i Afrika øker mens den avtar i resten av verden. I løpet av noen få år vil 8 millioner mennesker på kloden være fordelt med ¼ i India, ¼ i Kina, ¼ i Afrika og ¼ i resten. Flere mennesker produsere uvegerlig mer avfall, og i Afrika havner halvparten av alt søppel i naturen – og etter hvert i havet.

Sustainable Seas Trust ("SST") er en sentral aktør i dette arbeidet på det afrikanske kontinentet. Gjennom sitt African Marine Waste Network har de etablert gode relasjoner med medlemslandene i både Nairobi Convention (med fokus på det Indiske Hav) og Abidjan Convention (med fokus på Atlanterhavet). SST har base i Gqeberha i Sør-Afrika og de har finansiering bl.a. fra den norske ambassaden i Pretoria. For NTNU har SST derfor vært en naturlig samarbeidspartner i blant annet SANO Exchange Program 2020-2023 – som er finansiert av Handelens Miljøfond.

Partnerskap med Handelens Miljøfond:

Handelens Miljøfond skal:

• Redusere mengden plastbæreposer.
• Forebygge og fjerne plastforsøpling.
• Bidra til redusert plastbruk og sirkulær plastøkonomi.

Fra 1. august 2023 mottar fondet kr 2 for hver plastpose som selges i Norge, mens forbrukerne betaler mellom kr 4,20 og 4,50 per pose i butikken. I 2022 ble det solgt 722 millioner plastposer i Norge, det vil si i gjennomsnitt 132 poser til hver enkelt av oss. Ambisjonen er at dette forbruket skal ned til maks 40 poser pr person per år allerede i 2025, om nødvendig ved å øke prisen per pose ytterligere.

Formålet med SANO Exchange Program 2020-2023 er å «Frembringe fremtidige bedriftsledere, forskere, lærere og offentlig ansatte i den globale kampen mot plastforurensning - ved å tilføre de relevant kunnskap, praktisk erfaring, verktøy, metoder, formelle kvalifikasjoner og internasjonale nettverk - og dermed sette de i stand til å "tenke globalt og handle lokalt" på tvers av ulike kulturelle og legale regimer i Norge, Sør-Afrika og andre land i Afrika.» Til sammen har SANO-programmet engasjert cirka 170 personer fra 33 nasjonaliteter i ulike roller med noenlunde lik fordeling mellom kvinner og menn og mellom Norge og Sør-Afrika. 27 webinarer er produsert, til inspirasjon også for andre NTNU-studenter, herunder EiT landsbyen "Plastic Free Oceans" i 2021, 2022 og 2023. Programmet ble avsluttet i august 2023 med 50 deltakere fra begge land på workshops, feltarbeid på Mausund Feltstasjon og en heldags konferanse.

Handelens Miljøfond støtter også NTNU-prosjektet “Sirkulær plast” med 16 millioner kroner for 2023-2026. Midlene skal blant annet finansiere sommerjobber hos bedrifter som vil gjøre sin bruk av plast mer sirkulær og de skal bidra til at unge, kloke hoder blir inspirert til å gyve løs på næringslivets utfordringer – slik at de er godt forberedt til å jobbe med bærekraftige løsninger når de kommer ut i arbeidslivet.

Mot en sirkulær plastøkonomi:

For å innhente det «kulturelle etterslepet» må vi finne måter å gi brukt plast større verdi enn det har i dag – slik at gründere og eksisterende bedrifter finner det attraktivt å gjenbruke eller gjenvinne brukte plastmaterialer. Mulige virkemidler i så måte kan være å:

• Øke avgiftene på bruk av jomfruelige råmaterialer (dvs olje) i produksjon av plast;
• Påby en viss innblanding av resirkulert plast i samme produksjon;
• Pålegge produsentene å legge til rette for en sirkulær materialflyt (såkalt EPR - «Extended Producer Responsibility»); og/eller
• Tilby økonomiske insentiver for økt ombruk eller gjenbruk av plastprodukt.

EU-kommisjonen la allerede i 2018 fram verdens første omfattende strategi for plast i en sirkulærøkonomi, der det ble beskrevet hvordan EU planlegger å løse plastutfordringene. I 2019 ble denne strategien etterfulgt av engangsplastdirektivet. European Environment Agency peker på tre mulige veier framover: smartere bruk av plast, økt sirkularitet og bruk av fornybare råvarer. Vår egen Norges plaststrategi kom i 2021, egenhendig signert av 6 statsråder i Regjeringen Solberg:

«Strategien tek ei brei tilnærming og har som formål å nytte plast som ressurs meir effektivt og samstundes redusere plastforureining til miljøet. Strategien vil òg fremme målretta tiltak frå både landbaserte og sjøbaserte kjelder, på tvers av heile livsløpet for plastprodukta inkludert mikroplast, og nytte meir av plastavfall som ressursar.»

Engasjement fra våre folkevalgte er definitivt viktig! Litt skuffende er det da at plastens utfordringer og muligheter ikke var tema, verken lokalt eller nasjonalt i valgkampen høsten 2023. Makrobildet er likevel at det finnes prisverdige initiativ på elementer i mange verdikjeder, men det mangler fremdeles en sirkulær «kraft». Innovativ utnyttelse av lønnsomme forretningsmuligheter vil helt klart bidra til raskere omstilling enn offentlige påbud og forbud alene.

I en sirkulær økonomi betraktes avfall som ressurser på avveier – det vil si ressurser som kan gjenbrukes som de er, ombrukes til andre formål eller resirkuleres til nye produkter. Norge har stor kompetanse på hydrokarboner i flytende form og som gass – og en betydelig petrokjemisk industri. Da må det være lov å legge til grunn at vi også har gode forutsetninger for å håndtere, prosessere og resirkulere hydrokarboner i fast form, det vil si plast.

UN Plastic Treaty:

Under FNs femte miljøforsamling (UNEA-5.2) i mars 2022 ble 175 nasjoner enige om å etablere en rettslig bindende, global avtale mot plastforurensing innen utgangen av 2024. Vedtaket markerer et historisk skille i det globale arbeidet mot plastforurensning, og det blir ansett som den viktigste beslutningen for miljøet siden Paris-avtalen i 2015. «Dette er en avtale som forplikter til samarbeid på tvers av landegrenser med utviklingsland som pådrivere. Jeg er stolt over at et så historisk vedtak er blitt fattet under norsk ledelse av FNs miljøforsamling. Norge står klar til å delta aktivt i arbeidet med avtalen», sier Espen Barth Eide.

En egen «Intergovernmental Negotiating Committee» arbeider med å utarbeide en avtaletekst som skal adressere hele livssyklusen til plast – med produksjon, design, forbruk og avfall. På INC-2 møtet tidligere i år Paris deltok 1700 mennesker, deriblant en offisiell delegasjon med 7 personer fra Norge. Espen Barth Eide uttalte i den forbindelse: «Plastforbruket er firedoblet de siste 30 år. Verden vil ikke klare å håndtere den enorme mengden plastavfall og unngå plastutslipp til naturen uten at vi også reduserer forbruket av plast. Det er ikke tilstrekkelig bare å resirkulere bedre og å gjøre plasten giftfri. Plastforurensning kjenner ingen landegrenser, derfor er dette et tema for forpliktende internasjonalt samarbeid. Nå har vi et mulighetsvindu til å utvikle en effektiv plastavtale innen utgangen av 2024. Hvis vi ikke overholder denne fristen, kan vinduet lukkes raskt.» Mye forventes å vil bli avklart på UNEA-6 i Nairobi i 2024, selv om den formelle signeringen av en rettslig bindende avtale skulle bli utsatt til i 2025.

Skulpturen "Turn Off the Plastic Tap" av den Kanadiske kunstneren Benjamin von Wong,
laget av plastavfall fra Kibera, den største slummen i Nairobi.
Mars 2022 hos UNEP i Nairobi, Kenya. REUTERS/Romeo Ranoco. www.thinkglobalhealth.org

Mens politikere, diplomater og byråkrater jobber med UN Plastic Treaty har Nordisk Minsterråd engasjert Systemiq til å lage rapporten Towards Ending Plastic Pollution by 2040: 15 Global Policy Interventions for Systems Change – som slår fast at nye globale regler kan redusere plastforurensning med 90 prosent, ny plastproduksjon med 30 prosent og stanse økningen av CO2-utslipp årlig innen 2040. Rapporten sier også at, uten nye tiltak vil produksjonen av plast kunne øke med to tredeler, plastforurensning vil nesten dobles og CO2-utslipp vil kunne øke med 63 prosent innen 2040, sammenlignet med tall for 2019. Det vil definitivt ikke være bærekraftig!

NTNU er på ballen

Det skjer allerede mye spennende på NTNU innen temaet plast som vist tidligere i artikkelen. Våre fagfolk er engasjert i relevante fora internasjonalt, og forskere fra hele NTNU er i ferd med å etablere en egen Plastic Research Cooperation Group. Etterspørselen etter tverrfaglig kompetanse om "sirkulær plast" er økende, både hos studentene og hos våre samarbeidspartnere i næringslivet. Erkjennelsen er at vi må samarbeide og samhandle på tvers av organisatoriske barrierer og faglige "siloer" for møte utfordringene med plast på avveier!