Asbjørn Rolstadås er professor imaskinteknikk og produksjon ved NTNU. Hans forskning omfatter numerisk styring av verktøymaskiner, dataassistert produksjon, produktivitet, produksjonsstyring og prosjektledelse. Han har publisert 13 bøker og mer enn 280 vitenskapelige artikler. Han er medlem av NTVA,DKNVS og IVA.
Arne Krokan (dr. polit.) er professor i ”Teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse” ved NTNU. Hanarbeider i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskapelige og teknologiske fagmiljøer og har spesielt vært opptatt av å analysere overgangen mellom industri- og digitalt nettsamfunn, noe han både har skrevet en rekke bøker om, samt holdt flere hundre foredrag om. Hans siste bok fra 2017 er om «Delingsøkonomi -plattformer og flersidige markeder».
Lars Thomas Dyrhauger Cand. polit. med statsvitenskap og økonomi som hovedemner, og er i dag generalsekretær i NTVA. Han har arbeidet som amanuensis ved Hedmark distriktshøgskole og senere som forsker ved Gruppen for Ressursstudier. Hanhar bl.a.arbeidet medfremtidsstudier av norsk næringslivog forutsetninger for nyskapning. Senere har han skrevetanalyser av det europeisk energimarkedog europeisk klimapolitikk.
Denne artikkelen er hentet fra boken Teknologien endrer samfunnet utgitt på Fagbokforlaget i 2017 (ISBN 978-82-450-2297-1).
Boken kan bestilles her: https://www.fagbokforlaget.no/sok/?q=978-82-450-2297-1
En av dem som har studert hvordan teknologi utvikles og spres er grunnleggeren av Wired, Kevin Kelly, som sammenligner teknologiutvikling med biologiens evolusjonslære. Kelly mener at ny teknologi oppstår når samfunnet er modent for den eller på et vis trenger den. Han ser for seg en slags teknologiutviklingskraft som han kaller Teknium som bidrar til å utvikle stadig ny teknologi.
En mer konkret teori om teknologiutvikling er å se den som et svar på et erkjent problem og en aktiv leting etter løsninger på et praktisk og/eller teoretisk plan. En del ganger vil også ny teknologi dukke opp som et biprodukt av forskning som har hatt kunnskaps utvikling som sitt primære formål.
Når det i et samfunn oppstår behov for å utvikle ny teknologi, er det ofte at mange aktører som starter utviklingen av den samme teknologien samtidig.
Sykkelen ble for eksempel tatt i bruk i Norge fra slutten av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det sykkelfabrikker svært mange steder i Norge. På Fosenhalvøya utenfor Trondheim fant vi både Åfjordsykkelen og Yrjarsykkelen produsert på Ørlandet, bare omlag fem mils reisevei unna. I Oslo holdt landets største sykkelfabrikk til, Norsk Bicyclefabrikk, som skal ha produsert rundt 2000 sykler – en fjerdedel av det samlede antallet sykler som ble produsert årlig.
Det antas at det frem til år 2000, da den siste sykkelen produsert i norsk fabrikk trillet ut på veiene, ble produsert over 20 millioner sykler fra over 1500 ulike produsenter, teknologi som også kom til å endre samfunnet.
I ”Det store hamskiftet i bondesamfunnet” skriver forfatteren Inge Krokannat ”sykkelenvart en frigjeringsfaktor av dei store …” ”… ei teknisk oppfinning så enkel som sykkelen …gjorde alle fråstandar stutte, vekte den glade utfartskjensla frå den store tidspuls der ute, bar ein til nye bygder med nye andlet i hundrevis og tusental, der landskjende menn, professorar, statsrådar, diktarar, bispar … kveikte nye idear.”
Ifølge Krokann bidro sykkelen til å endre det norske samfunnet fordi den krympet avstander. I et slikt perspektiv kan en bare drømme om hvilke endringer nye digitale tjenester fører med seg, der hele jordas befolkning blir innlemmet i det samme digitale nettverket.
Skipsfart og fiskeri har i mange århundre vært viktige næringer i Norge. Introduksjonen av motoren er kanskje den viktigste endringsfaktoren vi har sett i disse næringene. Seilskutene som hadde preget norsk skipsfart, ble fra midten av 1800-tallet gradvis erstattet med dampskip, og det var svært få større seilskip igjen da første verdenskrig sluttet i 1918. Fra forrige århundre-skifte skjer det en gradvis overgang fra dampmaskiner til eksplosjonsmotorer av ulike typer. Overgangen fra seil til maskin betydde at befraktere og passasjerer nå kunne beregne ankomsttidene, og større skip gjorde at transporten ble billigere.
Eksplosjonsmotorene satte på begynnelsen av 1900-tallet i gang en revolusjon innen norsk småskipsfart og den store fiskeriflåten. Det ble startet et 20-talls motorfabrikker, og alle landsdeler hadde tilgang på gode motorer som betydde raskere og sikrere seilas. For fiskerne ble det tryggere å gå ut på fiskebankene til havs, og raskere å komme i land i tilfelle uvær. Etter hvert ble de mange drukningsulykkene dramatisk redusert.
Siden de første moderne menneskene vandret ut fra Øst-Afrika for mange 10.000 år siden, har teknologiske oppfinnelser vært drivkraften i samfunnsutviklingen. Et viktig spørsmål er derfor i hvilken grad teknologi bidrar til å endre samfunnet, og på hvilke måter dette skjer. I boka Does Technology Drive History - The Dilemma of Technological Determinism, analyserer historikeren Peter Perdue (1994) utviklingen av tidlige jordbruksteknologier. Ett av eksemplene han beskriver er utviklingen av en ny type plog.
Han viser til hvordan landene langs Middelhavet hadde utviklet en høyere levestandard enn de nordeuropeiske landene, noe han mener skyldes at tidens jordbruksteknologi var best tilpasset Middelhavslandenes jordsmonn og klima. Etter hvert ble det imidlertid konstruert en ny type plog som pløyde dypere og snudde jorda bedre, noe som ga grunnlag for bedre avlinger i områder i nord der klimaet var mindre gunstig enn i landene rundt Middelhavet.
Ulempen med den nye teknologien var imidlertid at den krevde mer kraft for å bli trukket, og at det ble nødvendig å ha 8 okser for at den skulle kunne benyttes effektivt. De fleste bønder hadde ikke så mange okser. Derfor måtte de samarbeide om bruken av den nye plogen, noe som førte til at det ble hensiktsmessig å bosette seg nærmere hverandre.
Samtidig med den nye teknologien ble det også innført en ny organisering av jordbruket, i det vi gikk over til vekselbruk. Den ene teigen ble stående urørt, eller brukt som beite det ene året, mens det neste år for eksempel var vinterrug og året etter sommerhvete. Dette skjedde allerede i middelalderen.
Når bøndene måtte samarbeide om ressursene, måtte de også fordele tilgangen til dem. Derfor ble det nedsatt landsbyråd som bestemte hvor det skulle pløyes først, hvem som skulle bistå ved å avgi okser osv.
Dette fikk ikke bare konsekvenser for organiseringen av avlingene, men også for organiseringen av eiendommene. Den mest hensiktsmessige måten å utnytte de nye teknologiene på var å dyrke store, sammenhengende flater. Derfor ble eierskapet til jordteigene omorganisert. Teigene skulle nå ligge ved siden av hverandre uten noen form for gjerder eller andre stengsler mellom. Det skulle være lett å la oksene gjøre pløyejobben.
I Norge hadde det tidligere i flere dalfører oppstått en teigdeling ved at alle gårder skulle ha litt av alle typer mark. Det førte til at gårdene mange steder ble svært langstrakte og lite effektive produksjonsenheter når maskinjordbruket ble innført. På 1900-tallet ville en fremme mer rasjonelle enheter, og jordskifte ble muligheten for å skape gårder hvor det meste av jorda lå i praktisk avstand fra gårdstunet.
Henry Ford la på begynnelsen av 1900-tallet grunnlaget for moderne industriell produksjon. Han delte sammensatte arbeidsoppgaver i mindre komponenter som siden ble koordinert på et samlebånd. Prinsippene hadde han lært av Frederick Taylor, som utviklet ”Principles of Scientific Management” i årene før Ford startet produksjonen av T-modellen, en bil som ble produsert i over 15 millioner eksemplarer mellom 1908 og 1927. Taylor hevdet at hver enkelt industriarbeider ville være mer produktiv dersom han bare gjorde en enkelt oppgave som var tilpasset hans evner og styrke. Ved å dele arbeidet på en slik måte kunne han dermed fjerne unødige bevegelser, som for eksempel å måtte bytte verktøy, hente deler forskjellige steder og lignende. Slik la ny teknologi også grunnlaget for moderne industrielle organisasjoner. Arbeidsformen er beholdt den dag i dag, mens arbeiderne i økende grad erstattes av roboter.
Talløse eksempler viser hvordan teknologien har vært bestemmende for samfunnsutviklingen, fra de tidligste tider frem til vår tid.
I dag sier ledere i Google at de forventer at endringene vi kommer til å se de neste ti årene vil være større og mer omfattende enn det vi har sett de foregående hundre årene! (Personlig kommunikasjon med Jan Grønbech, direktør Google Norge høsten 2016). Grunnen til en slik utvikling er at en har kommet så langt på ulike områder at en ved å kombinere ulike teknologier kan oppnå helt nye resultater.
Roboter er i dag mekaniske innretninger fylt av kunstig intelligens. Det er kunstig intelligens som gjør at de kan gå på to bein i terreng, at de kan partere kjøtt i et slakteri, og at de kan overta en rekke jobber som det har vært umulig å utføre uten mennesker, som å kjøre bil. Selvkjørende biler antas å bli vanlig også i det norske samfunnet i løpet av få år.
Kunstig intelligens inntar nesten alle arenaer i samfunnet. Om du søker på Google, er det kunstig intelligens som hjelper deg, og det er kunstig intelligens som sorterer hvilke meldinger du får se på Facebook. Tredimensjonale virkeligheter som vi mennesker kan bevege oss inn i, ligger ganske langt frem i tid. Kunstig intelligens har imidlertid allerede gitt oss taleroboter som gjør at vi har problemer med å finne ut om vi faktisk snakker med et ekte menneske eller en robot. På et amerikansk universitetet fikk studenter på et masterkurs i kunstig intelligens vite at en av studentassistentene som svarte på spørsmålene de stilte var en robot. Ingen av studentene greide imidlertid å finne ut hvem av studentassistentene som var roboten, selv om hun het ”Jill Watson”, -oppkalt etter IBMs superdatamaskin eller kanskje vi skulle kalle den ”kunstige hjerne”.
Energifeltet er i ferd med å bli revolusjonert på grunn av ny teknologi. Solceller produsert av roboter i moderne fabrikker er blitt så billige at strømmen de produserer i mange områder av verden kan konkurrere med strøm fra tradisjonelle kraftverk. Ny teknologi gjør at slike celler kan monteres på private hustak og overskuddsstrøm kan selges til naboen eller til andre som måtte trenge den, styrt av smarte nett.
Utviklingen innen batteriteknologi har gitt oss både Tesla og helt nye muligheter for å lagre energi. Effektiviteten i batterier er økt merkbart, samtidig som kostnadene ved å produsere dem har sunket. I ti-året frem til 2014 sank produksjonskostnadene for batterier med 14 % per år, og det er ventet at de vil fortsette å synke i årene som kommer. Fremskrittene gir næring til drømmer om at byer som Beijing kan være dominert av elektriske biler om et drøyt tiår. Kinesiske forskere har beregnet at så mange som 70 % av bilene i Beijing kan være elektriske i 2030 dersom myndighetene tilrettelegger for en slik utvikling. Det vil skje gjennom å bygge et nettverk av ladestasjoner, og at myndighetene følger opp med politiske virkemidler som gjør det lønnsomt å investere i elektriske biler.
Enda spenstigere mål finner vi i India, som er det landet som slipper ut mest CO2 etter USA og Kina. India har ifølge energiministeren som mål at alle nye biler som selges i 2030 skal være elektriske. På grunn av fallende produksjonspriser for batterier forventer de at produksjonskostnadene for elbiler vil være lavere enn for bensin- og dieselbiler allerede fra 2026.
Politiske tiltak er nødvendige, ikke bare for de lokale, men også for det globale miljøet. I 2016 ble det det solgt over en million biler, og bilene stod for 11 % av verdens CO2-utslipp.
Forskere har kommet frem til at det er behov for meget store klimagasskutt i løpet av få tiår. Ny og effektiv transportteknologi kan være et viktig bidrag i dette arbeidet.
Teknologiutvikling omfatter nye og mer effektive måter å produsere, fordele og lagre energi, i tillegg til nye anvendelsesområder – som i elektriske biler. Dette gir rom for et helt nytt tankesett og ikke minst nye politiske og organisatoriske utfordringer.
I tillegg til denne typen teknologisk innovasjon dukker det også opp både nye materialer og nye varianter av kjente stoffer.
Grafén er et stoff som ble fyllestgjørende beskrevet først i 2004, og som brakte oppfinnerne Nobelprisen i fysikk i 2010. Stoffet er elektrisk ledende, og i sin to-dimensjonale form regnes det som et av de sterkeste av de materialene vi kjenner. Utfordringer med å overføre den to-dimensjonale formen til tre dimensjoner har de seneste årene vært gjenstand for mye forskning. Det har ført til at forskere ved MIT (Massachusetts Institute of Technology) har klart å fremstille en porøs tre-dimensjonal form av grafen som bare veier en tjuendedel av stål, men er 10 ganger så sterkt. Dette åpner for nytenkning i design av biler, fly og andre objekter der det er nødvendig å kombinere lav vekt og stor styrke.
3D-print, eller mer korrekt additiv tilvirking, er en måte å fremstille ting på der vi legger på lag på lag av materiale gjennom ulike typer prosesser. Materialene som benyttes kan være plast som smeltes sammen, betong som legges i lag etter lag, metaller som smeltes sammen ved hjelp av laser eller andre teknologier.
Additiv tilvirking åpner for nye måter til å fremstille objekter som det kan være vanskelig å produsere ved hjelp av tradisjonelle metoder, og produkter som ikke skal lages i store serier, slik som prototyper, reservedeler etc.
Teknologien er så godt utviklet at den allerede i dag i benyttes til produksjon av deler til flymotorer, tannproteser, anatomiske modeller for kirurgiske inngrep, smykker og mye annet.
Mye ny teknologi innebærer det økonomene kaller eksterne effekter. Det vil si at endringene i produksjonsmåten berører andre enn dem som produserer eller benytter de produserte objektene.
Et eksempel er at dagens industri- produksjon foregår i land som Kina, hvor det også har vokst frem en omfattende transportsektor for å kunne frakte varene fra produsentene til distributørene i vårt eget land. Men hva skjer om vi nå begynner å produsere mange av varene i de gamle industrilandene i stedet for i de tradisjonelle lavkostlandene? Da vil vi ha mindre behov for transporttjenester både til lands og til vanns.
Og hva vil konsekvensene være av at vi kjøper en digital modell fra et annet land i stedet for en fysisk gjenstand? Vil dette ha noen konsekvenser med tanke på toll, importrestriksjoner, moms og andre avgifter? Hvordan skal vi kunne fastsette verdien av en digital modell sammenlignet med verdien av et fysisk produkt? Hvordan skal vi kunne føre kontroll med import og eksport av slike digitale ressurser og tjenester?
Igjen ser vi at ny teknologi skaper nye samfunnsmessige utfordringer, som kan trenge løsninger som ligger utenfor det tradisjonelle industrisamfunnets tankesett og reguleringer. Hvordan skal vi forholde oss til dette?
Teknologier som beskrives og analyseres i denne boken danner grunnlaget for det som er omtalt som den 4. industrielle revolusjonen. Den første industrielle revolusjon var kjennetegnet av mekanisering drevet ved hjelp av damp- eller vannkraft. Utviklingen startet innenfor tekstilindustrien i England med vevemaskiner (Spinning Jenny). Den andre industrielle revolusjon startet med Henry Fords samlebånd som muliggjorde massefabrikasjon. Elektrisk energi hadde da overtatt for damp. Den tredje industrielle revolusjon utviklet masseproduksjonsteknologien videre gjennom automatisering av operasjoner ved hjelp av elektronikk. De første robotene gjorde sitt inntog i bilindustrien. Norske Trallfa lanserte i 1967 sin lakkeringsrobot. Den ble en verdenssuksess og fikk omfattende anvendelse til lakkering av biler.
I den 4. industrielle revolusjoner det bruken av datamaskiner som utvides både gjennom robotikk og kunstig intelligens, samtidig som et spekter av nye teknologier, materialer og produksjonsformer skaper grunnlag for å organisere arbeid på helt andre måter enn tidligere. Dette muliggjøres ved at ting begynner å kommunisere med hverandre over Internett.
Når maskinene overtar oppgaver fra billig østlig arbeids- kraft, kan konkurransefordelene ved å produsere varer i disse landene bli borte. Maskinene koster stort sett det samme i Kina og Tyskland, hvilket gjør at det kan bli rimeligere å produsere innenlands fordi vi slipper kostnader til transport og håndtering av de ferdige varene. I tillegg til kompetanse innen tradisjonell industri og nye digitale produksjonsprosesser og tjenester, blir de enkelte lands tilrettelegging for det digitale nettsamfunnet viktige faktorer med tanke på hvor det er lønnsomt å plassere fremtidens produksjon. Selskaper som Google og Facebook har valgt Irland for sitt europeiske hoved- kontor, fordi de er blant de land med lavest skattenivå. Men i tillegg til økonomiske og regulatoriske motiver spiller også tilgangen til kunnskap, og til personer med den rette kompetansen og de rette holdningene, en rolle. Dette kan påvirkes gjennom politikk, gjennom en nasjons vilje til å satse på innovasjon og nyskaping i forhold til for eksempel behov for å beskytte landets eksisterende næringsliv mot ny konkurranse. Det er derfor neppe grunnlag for å si at ny teknologi med nødvendighet skal redusere antallet arbeidsplasser i vårt samfunn. Men ifølge Jim Yong Kim, president i Verdensbanken, risikerer to av tre arbeidere i utviklingsland å miste jobben som følge av ny teknologi de kommende årene. I Etiopia er 87 % av arbeidsstyrken ansett å være i fare for å bli automatisert bort, i Kina 77 % og i Thailand 72 %, dette ifølge en rapport fra Verdensbanken. I Norge har Statistisk sentralbyrå prognoser som tilsier en tredjedel av jobbene vil forsvinne på grunn av ny teknologi.
Vi tror det er svært vanskelig å gjøre slike analyser med særlig grad av sikkerhet. Det er imidlertid åpenbart at enkelt manuelt arbeid lett kan overtas av maskiner. Det er også slik at en rekke arbeidsoperasjoner innenfor mer teoretiske yrker kan effektiviseres og dels forsvinne. Samtidig vet vi at ny teknologi gir mulighet for nye produkter og nye tjenester – og frykten for tap av arbeidsplasser er like lang som teknologihistorien. Det har imidlertid aldri vært flere mennesker i lønnet arbeid.
Teknologi endrer samfunn, og i tider der viikke vet hva resultatet av disse endringene blir, er det nødvendig å satse på forskning, utvikling og utdanning for å legge til rette for å kunne ta nye teknologier i bruk på samfunnsmessig kloke måter.
Det kan være vanskelig å se sammenhengen mellom grunnforskning og den teknologien vi bruker i dag. En av dem som har lagt grunnlaget for mange av dagens teknologiske løsninger, er John Ugelstad, som var professor i kjemi ved NTNU. Han hadde fanget opp en påstand om at det er umulig å lage små, helt runde kuler under innflytelse av jordas tyngdekraft, noe han gjorde til en oppgave å motbevise. Han visste den gang ikke hva kulene, som han greide å produsere, kunne brukes til, men Ugelstadkulene, som de ble hetende, har bidratt til innovasjon på en rekkeområder , både innen biologi, medisin og på teknologiområdet.
Grunnforskning er viktig for å øke vår forståelse av forhold som kan skape grunnlag for ny teknologi og fremtidig utvikling av samfunnet. May-Britt og Edvard Mosers hjerneforskning, som brakte dem Nobelprisen i medisin, er eksempel på det samme. Gjennom års forskning har de greid å identifisere en ny type celler i hjernen, kalt gridceller, som bidrar til vår evne til å navigere eller rett og slett til å finne frem i våre fysiske omgivelser. Oppdagelsen kan bane vei for andre og mer anvendte funn og kanskje også bidra til vår forståelse av sykdommer – som Alzheimer og andre nevrologiske og psykiatriske sykdommer.
Derfor trenger vi både grunnforskning- og anvendt forskning som kan vise hvordan blant annet teknologi kan bidra til å endre organisasjoner, forhold mellom mennesker og til og med hele samfunn.
Grunnforskning omfatter fri naturvitenskapelig forskning hvor formålet er å fremskaffe ny kunnskap om naturen og dens fenomener. I tillegg har vi grunnleggende teknologisk forskning. Dette er også fri og langsiktig forskning, men den er inspirert av et industrielt problem. Nils Bohrs arbeider er et godt eksempel på fri grunnforskning, mens Louis Pasteur typisk drev grunnleggende teknologisk forskning. I den andre enden finner vi ren anvendt forskning eksemplifisert med Thomas Alva Edisons oppfinnelser.
I denne boken møter du både grunnforskere som filosoferer over hvordan den teknologien de forsker på kan virke inn på samfunnsutviklingen, samt mer anvendte forskere og et par gründere som har gjort grunnforskning om til innovasjon.
Det digitale nettsamfunnet trenger fokus på metodisk og vitenskapelig kunnskapsutvikling, særlig i en periode der fake news og alternative fakta er blitt en del av allmennspråket.
Når innovasjonsiveren tar samfunnsdestruktive veier slik vi har sett i tilknytning til presidentvalget i USA i 2016, dukker spørsmålet opp om hvorvidt kunstig intelligens kan kompensere for feilaktige påstander og misforståelser. Kan algoritmene også hjelpe oss med å finne ut hva som er ”fake news”?
En av dem som jobber med å finne ut av dette er professor Victoria Rubin. Hun mener at denne oppgaven er kompleks fordi vi må trekke på kunnskap fra en rekke fagområder, slik som blant annet lingvistikk, datavitenskap og teknologi for å bygge en algoritme som faktisk kan finne ut hva som er falske nyheter. I tillegg er det et problem å vite hva som er sant i den enkelte situasjon. Og hvordan skal vi forholde oss til ironi og satire i dette bildet? Er det også falske nyheter?
Rubins forskning har ført til at hun har utviklet en slags satire-detektor, for satire mener hun kan gjenkjennes langs fem dimensjoner. Men virkelige fake news er så vanskelig å identifisere at selv ikke mennesker med kjennskap til fakta alltid er i stand til å avsløre dem.
Rubins svar på denne utfordringen er: “Automation is not enough; education is crucial. It's a matter of activating critical thinking and providing as much assistance as we can to humans in distinguishing types of fakes».
Kanskje vil ikke roboter og kunstig intelligens ta jobbene våre fra oss likevel. Kanskje vil vi skape nye typer jobber, slik vi har gjort mange ganger tidligere. Om vi skal få til dette trenger vi kunnskap fra ekte eksperter som er til å stole på, og vi trenger vilje til å tilegne oss ny kunnskap slik at vi kan ta godt begrunnede beslutninger med hensyn til de valgene vi står overfor i årene som kommer.
Spørsmålet er om vi skal beskytte fortidens løsninger mot fremtidens, eller om vi skal beskytte fremtidens mot fortidens. Dette er ikke et enkelt valg. Det er mange hensyn å ta, og mange parter som berøres. Forhåpentligvis kan vi i alle fall gjøre mer informerte og klokere valg med kunnskap enn vi risikerer å gjøre dersom vi ikke har kunnskap om den utviklingen denne boken beskriver.
Parallelt med teknologiutviklingen, og dels som resultat av den, skjer det også andre endringsprosesser som vil påvirke våre livsvilkår. I Norge, som i mange andre industriland, står vi foran store demografiske endringer. De neste årene blir de store årskullene som ble født etter 2. verdenskrig pensjonister. Det betyr at det blir relativt færre til å arbeide og betale skatt som kan finansiere pensjoner og andre velferdsgoder. I tillegg lever folk lenger, og er pensjonister en lengre del av sitt livsløp. Det er beregnet at vi, bare for å møte behovet for økt arbeidskraft innen helsesektoren, kan trenge at hver tredje ungdom i fremtiden yter slike tjenester om vi bare viderefører dagens løsninger. I tillegg er det beregnet at vi kommer til å trenge tusenvis nye lærere, langt flere enn dem som blir utdannet hvert år, for å erstatte den store gruppen som blir pensjonister de neste årene. Dette gjelder særlig realfagslærere.
Dersom det blir vanskelig å møte disse utfordringene med økt bemanning, kan løsningen ligge i smartere bruk av teknologi. Velferdsteknologiske løsninger som bygger på tingenes Internett kan gjøre det mulig for eldre mennesker å bo i sine hjem selv om de har et fysisk funksjonsnivå som tidligere kvalifiserte for sykehjem. Smarte løsninger som gjør at vi kan designe mer effektive, mer interessante og mer motiverende læreprosesser, kan kompensere for en mulig mangel på lærere.
Så langt ser det ikke ut til at det er mangel på teknologi som står i veien for nødvendige endringer. Det er snarere manglende kunnskap om hva slags teknologi som finnes. Det er manglende kunnskap om hvordan teknologi og organisering spiller sammen og manglende kunnskap om hvordan vi kan bruke teknologi til å endre organisasjoner. Vi trenger mengder av fantasi for å utvikle smarte måter å bruke teknologi på for å løse samfunnets nye utfordringer.
Denne boken består av bidrag som forhåpentligvis kan hjelpe til med forståelsen av hvor langt vi allerede har kommet og kanskje også litt til å forstå noen av de utfordringene som ligger foran oss.
Får ærespris for utvikling av banebrytende teknologi for å rasjonalisere høsting og ta bedre vare...
Tenk om du kunne senda pengar like enkelt som e-post? Det einaste du trengde var adressa...
En ny teknologisk revolusjon er i sin spede begynnelse. Revolusjonen går under mange navn og det er...
Et automatisert system er i stand til å utføre veldefinerte funksjoner og oppgaver automatisk der...
På verdensbasis består dagens energiforsyning av mer enn 80 % fossile ressurser. Dersom vi skal...
Hele det europeiske elektrisitetssystemet er én stor maskin. Et mangfold av kraftverk opererer helt...
Boken Det nye digitale Norge er en artikkelsamling som gir en oversikt over hvordan digitalisering...
Teknologi endrer samfunn, noe som knapt nok er en nyhet. Om vi betrakter alt som er oppfunnet...
Bærekraftig utvikling er en nøkkelutfordring i vår tid. Med et økende globalt fotavtrykk, har vi...
Pengesystemene er kritisk infrastruktur i samfunnet. Hva koster det å drive dem? Og er det...
Det er mange diskusjoner om bruk av digitale teknologier i skolen og ulike perspektiver kommer til...
Dette møtet tar opp Norges ambisjoner om utvinning av havbunnsmineraler og stiller spørsmålet om...
The Academy of Engineering in Poland (AIP) inviterer til webinar om offshore wind.
NTVA, GEAN og GCE Node inviterer til et felles seminar om geotermisk energi med særlig fokus på...
Det er ingen kommentarer her enda.
Du må logge inn for å kommentere.