Kapittel 8: Trenger vi banken?

Banker, forsikring og finansbransjen ser helt annerledes ut enn for 25 år siden. Basis for de fleste endringene er teknologi. Produktivitetsveksten, målt etter antall arbeidstimer per forvaltet milliard kroner, er oppsiktsvekkende, men vi ser effektene som kunder. Mye av registreringsjobben som tidligere ble gjort av ansatte ute i filialene gjøres nå av kundene selv i nettbanken og mobilbanken. Selvbetjening av det aller meste gjennomsyrer bankene. Kundeopplevelsen blir mer personlig. Det er noen helt essensielle grunner til at penger og med det bank og finansmarkedet kommer til å gjennomgå vesentlige endringer de neste 10–20 årene.

Mobilt internett

En av de viktigste grunnsteinene til den raske endringen er at datamaskinen nå kan puttes i bukselommen og at den er tilkoblet internett, nesten uansett hvor vi er og når vi ønsker å bruke den. Det gjør at de fleste er oppdatert på Facebook, Twitter, Instagram, nyheter og banken så å si uavbrutt og hele døgnet. Skal man overførere penger til en venn, tar det noen sekunder, uansett hvor man befinner seg og når på døgnet det er. Mobil betaling utgjør alt mer enn 90 prosent av all betaling i mange banker og i mange land.

Det faktum at man har en «dings» som er koblet til internett, hvor som helst og når som helst og som i tillegg er så liten at den fint går ned i lomma eller rundt håndleddet, kommer til å medføre enorme endringer i fremtiden. Også når det gjelder hvordan vi behandler penger og verdier.

Data over mobilnettet har gått fra et par hundre kilobyte til mange millioner kilobyte per sekund. Nå kommer neste bølge når 0,3 kilo blir 0,03 kilo, som betyr at man ikke trenger å drasse på mobiltelefonen lenger, men bruke smartklokker, smartbriller og andre ting man har på seg. Mange tror også at chip-innplant er like rundt hjørnet (man får en mikrobrikke satt inn i kroppen). Hastigheten til mobilnettet med 5G, det neste mobile nettet, blir mellom 10 og 100 ganger raskere enn i dag (tallet er avhengig av hvem du spør). Dermed blir det mulig med helt nye tjenester og en ny infrastruktur for tingenes internett (IoT) og M2M (Maskin til Maskin) kommunikasjon og betaling. Det vil ennå ta noen år før vi får 5G, selv om 5G-nettet var i funksjon under OL i Sør-Korea.

Figur 8.1 Mobilt datanett gir grunnlag for nye mobile tjenester

Som figur 8.1 indikerer er grunnmuren den mobile infrastrukturen. Båndbredden og med det hastigheten var relativt liten i 3G, og med det var også tilbudet av tjenester relativt lite. Tilbudet av apper og mobile tjenester var begrenset. Tjenestene var i stor grad apper som kunne lastes ned på mobilen og kjøres på mobilen. Med 4G økte hastighetene, og tjenestene kunne i større grad være basert på kontinuerlig å være online med tjenesteleverandørene sine datasystemer. Men det økte antall apper og nye mobile tjenester.

Med delingsøkonomien dukker det opp behov for å utveksle verdier mellom personer, som ikke nødvendigvis er kroner og mynt. Man kan dele LIKES på Facebook, Gold i World of Warcraft, Eurobonus i SAS, Trumf bonuspoeng, eller gavekort hos G-Sport. Overføring av verdier mellom personer eller bedrifter kommer til å endre måter betalinger foregår på om noen år.

Konkurransesituasjonen endres

Nye forretningsmodeller og tingenes internett kommer sannsynligvis til å medføre at hver av oss vil generere hundrevis av betalingstransaksjoner hver dag. Måten verdikjeden i finansmarkedet er skrudd sammen på i dag kommer ikke til å kunne håndtere denne mengden. I tillegg kommer kostnadene med betalinger til å gå mot null for kundene. Selv bedriftskunder som betaler for transaksjoner, som gjør at bankene ikke taper penger, får problemer dersom ingenting fundamentalt endres i grunnmuren i dagens betalingssystemer.

Bankene utfordres i stadig større grad av nye aktører. Facebook har betaling i sine tjenester, Apple har betalinger i iMessage, det samme har Amazon. AliPay og WeChat har betalinger for nær null kroner som en del av tjenestene. De nye er ofte rene teknologiselskaper slik som Google, Apple, Samsung, Facebook, Amazon, Alibaba og Tencent. Disse selskapene har enorme ressurser, hundre ganger mer enn de største bankene i Norden. Og – de er ikke interessert i å tjene penger på banktjenester, fordi det de tjener på er informasjonen de lagrer og selger til annonsører. Eller kanskje ønsker de en super kundeopplevelse slik som Amazon, og da er de nødt til å inkludere betaling.

På Money2020 konferansen i Amsterdam i juni 2018 var det en avstemning blant deltakerne om hvem som kom til å lede betalingskappløpet i Europa i fremtiden, og Alipay vant foran Amazon med WeChatPay på tredje og Facebook langt ned på listen. Det disse GAFATA (Google, Apple, Facebook, Amazon, Tencent og Alibaba) plattformselskapene sa, var at de ikke er betalingsselskaper men teknologiselskaper som ser seg nødt til å levere betalinger for å få en sømløs og god brukeropplevelse. AliPay alene har mer enn en milliard brukere av sin betalings-app og håndterer opp mot 256 000 transaksjoner i sekundet. Sommeren 2018 kom de med en ny teknologi som kan håndtere en million transaksjoner i sekundet. Nets i Norge håndterer til sammenligning under fem millioner i døgnet.

Banker og finansinstitusjoner har frem til nå kunnet gjemme seg bak streng regulering. Det har gjort det vanskelig og kostnadskrevende å starte en bank eller en betalingsformidling. Men «noe» er i ferd med å endre seg. EUs nye direktiv PSD2 er laget for å øke konkurransen og gi innpass til nye selskaper i bankmarkedet, såkalte fintechselskaper, som ikke er banker. Både i USA og Kina er myndighetene villige til å bidra til bedre konkurranse. Dersom man ser dette som en trend som vil eskalere de neste 10–20 årene, kommer de tradisjonelle bankene til å måtte arbeide hardt for å behold inntektene sine. Det er derfor bankene i 2018 har prosjekter for «open Banking» for å åpne opp sine datasystemer og gjøre det lettere for oppstartselskaper å tilby tjenester til sine bankkunder.

Person til person (P2P)

P2P medfører at våre kunder får en wallet (e-lommebok). Betaling fra en wallet til en annen wallet vil normalt ta under ett sekund. Kostnadene for banken er sannsynligvis på under ett øre. Den europeiske sentralbanken og sentralbanken i Japan gjorde et pilotprosjekt for et år siden, og tiden for en betaling fra en person i Frankfurt til en person i Osaka var litt over to sekunder, wallet til wallet.

De sedlene du og jeg stadig sjeldnere bruker, har mange gode egenskaper. For det første gjør de at jeg kan betale det jeg skylder deg, slik at vårt mellomværende er oppgjort. Oppgjøret tar nøyaktig det sekundet det tar meg å rekke frem seddelen og for deg å ta imot den. I tillegg er det ingen som får vite at jeg har gitt deg pengene, betalingen er helt anonym, selv om du og jeg kjenner hverandre og kan se hverandre. Ettersom norske kroner er et pliktig betalingsmiddel i Norge må alle butikker ta imot sedlene dine som betaling for varer de selger, og de eier pengene i det du gir dem fra deg. Dermed får sedlene en verdi, selv om den ikke støttes av gull eller sølv.

Figur 8.2 Person til person betaling

Digitale betalinger er sporbare, banken din og myndighetene kan se hver eneste betaling du foretar deg i bankenes systemer. Skattemyndighetene kan også få informasjonen om hvem du betaler til og hvor mye. Det er ingen måte å gjemme bort en digital transaksjon.

Bitcoin og blokkjede

I denne bokens 2017-utgave hadde Svein Ølnes en artikkel om «Digitale pengar utan bank», hvor bitcoin i særdeleshet ble diskutert. Bitcoin representerer starten på en av de store omveltningene i bank- og finansmarkedet, og det er mye mer enn digitale penger som er i fokus. Blokkjede som er teknologen bak bitcoin, har veldig mye i seg som er nyttig for bransjen. Det er ventet at bankenes investeringer i blokkjede og DLT (Distributed Ledger Technology) vil mer enn dobles fra 2017 til 2018 og på verdensbasis overstige 2 milliarder dollar bare i 2018. DNB alene hadde sommeren 2018 flere prosjekter som inkluderer denne teknologien, Nordea, SEB og Danske bank har også en rekke prosjekter. Noe av det som skiller blokkjede/DLT fra mange andre nye teknologier, er at det er forretningsmodellene som utfordres. Det Satoshi Nakomoto gjorde, var å lage digitale sedler med bitcoin. Ettersom digitale transaksjoner kan spores gjorde Satoshi det slik at sender og mottaker var anonyme. Bankene og myndighetene kan se hver eneste transaksjon, men de vet ikke hvem som sender eller mottar digitale penger. Dette er enkelt og genialt og faktisk den eneste måten man kan erstatte sedler med en digital betalingsenhet på. Nå er dette med anonymitet i bitcoin en illusjon, og myndighetene kjenner eierne av de aller fleste wallets i bitcoin. Spørsmålet er hvorfor noen ønsker å unngå at skattemyndighetene får informasjon om sine betalinger?

Det finnes i prinsippet to ulike typer blokkjedenettverk. Offentlige nettverk er slik som bitcoin, hvem som helst kan laste ned en wallet på telefonen eller PC og i prinsippet være anonym. Den andre typen er private nettverk, der man må bli akseptert eller invitert for å få tilgang. Dette kan være nettverk for banker hvor man må i banken og vise passet og være gjennom «kjenn din kunde»/KYC eller tilsvarende for å åpne bankkonto. Først etter denne gjennomgangen får man åpnet en wallet. I private nettverk er man ikke anonym.

Det finnes etter hvert hybride nettverk slik som IOTA som i prinsippet er et offentlig nettverk slik som bitcoin, men hvor eier er kjent og kan spores gjennom krypterte lisenser.

Kostnaden for å sende kryptopenger er stort sett begrenset til kostnaden med å drive nettverket, som kan være noen få øre for hver transaksjon. Og det uavhengig av om man sender 100 kroner eller 100 millioner, og uavhengig av om mottakeren er i Norge eller Kina.

Ingen korrupsjon - ingen risiko

I private nettverk er det slik at for eksempel Finanstilsynet eller skattemyndighetene kan følge hver eneste krone fra én wallet til neste wallet. Det blir fullstendig umulig å gjemme bort noe. Det betyr at korrupsjon blir veldig vanskelig å gjennomføre, fordi alle pengene er sporbare. Det gjelder også alle som har til hensikt å unndra skatt.

Norge sender milliarder av kroner i utviklingshjelp til land som ber om det og trenger det. En betydelig del av pengene forsvinner på veien i korrupsjon. I en DLT-teknologi hvor transaksjonene spores blir slikt avslørt umiddelbart. På samme måte ville ikke Panama Paper-skandalen kunne ha funnet sted.

Uansett om det er blokkjede eller annen form for DLT, er det umulig å endre på transaksjoner som er verifiserte. Dersom man gjør en feil, må man legge inn en ny transaksjon som nullstiller den første, og så legge inn den rette. Det som alt er registrert, er det umulig å gjøre noe med. I blokkjede og DLT er hver transaksjon forbundet med den forrige transaksjonen med en algoritme. Dermed er databasen i blokkjede/DLT mye sikrere enn andre databaser som benyttes i dag.

Hver wallet er som en konto i et regnskapssystem. Kontoen kan ha en rekke transaksjoner, både positive og negative, gjennom historien. Det spesielle med blokkjede/DLT er at alle som er i nettverket deler samme regnskapssystem. Et resultat av det er at det å avstemme ulike konti på det nærmeste bortfaller. De som i dag avstemmer konti, gjør det ofte mellom to regnskapssystemer, for eksempel mellom bankkontoutskriften og bankkonto i regnskapet. Men i DLT er begge kontoene i samme system, og avstemming er overflødig. Dette utgjør en dramatisk endring for alle som fører regnskap eller bruker konti i arbeidet.

Alle de som «miner» en blokk og de nodene som godkjenner at en blokk er riktig «minet», har nøyaktig den samme databasen som inneholder alle transaksjonene til alle. Dersom for eksempel alle bankene i Norge startet med en blokkjede-/DLT-teknologi for betalinger og datasystemene til den ene banken stoppet å virke, ville ikke denne bankens kunder bli påvirket. De andre bankene vil fortsette å sørge for at nettverket fungerer. Det vil gi langt bedre stabilitet enn i dag.

I blokkjede/DLT finnes det ikke motpartsrisiko. La oss ta en type transaksjoner som heter «Atomic Swap Transaction». A kjøper ett eple av B for ti kroner og både eierskapet til eplet og til de ti kronene ligger i Blockchain/DLT. Den transaksjonen som medfører at A betaler for eplet, inneholder også informasjon om at B gir eierrettighetene til eplet til A. Både overføring av penger og overføring av eierrettighetene skjer i det samme mikro-sekundet, og det ene kan ikke skje uten at det andre også skjer. Effekten av dette er ingen motpartrisiko.

Et eksempel på bruk av denne mekanismen er Deutsche Bundesbank og Deutsche Börse som har utviklet et system for levering-mot-betaling handel og oppgjør med bruk av «smart assets» og CBCC. Se mer under BIS bakerst i dette dokumentet.

Smarte kontrakter

En viktig årsak til at blokkjede får slik påvirkning på det meste innen handel og betalinger, er det som kalles smartkontrakter. En smartkontrakt er et lite dataprogram som legges inn i transaksjonen. Det kan sammenlignes med en makro i et regneark eller tekstdokument, et JavaScript for de som kan det, eller instruksjoner. For eksempel; «dersom Manchester United vinner kampen på lørdag, betaler jeg 100 kroner til Petter». Eller; «overfør 500 kroner til sparekontoen min hver måned frem til jeg er 60 år, deretter bare 250 kroner frem til jeg er 70 år. Dersom oljeprisen er lavere enn 50 dollar fatet, skal det ikke betales noe».

Denne instruksjonen ligger i transaksjonen og utføres på ordre når begivenhetene inntreffer. Den fungerer nesten som en liten robot som har fått beskjed om å våkne til liv en gang i fremtiden. Det er ikke behov for at noen passer på at dette skjer, og slike smarte kontrakter er fullstendig innbruddssikre. Det gjør at banker, forsikringsselskaper, logistikkselskaper og andre med mange og ofte kompliserte avtaler mellom partene og manuelle prosesser nå kan få en helt ny hverdag.

Bank Santander estimerte i 2014 at verdens banker kan spare 20 milliarder dollar i året bare på administrasjon ved bruk av blokkjede, og smartkontrakter utgjør mye av besparelsen. En annen fordel er at nye tjenester kan lanseres uten at man trenger å gjøre endringer i organisasjonen eller kjøpe nye datasystemer, man «bare» lager noen nye skript til smartkontraktene.

Det gjennomføres daglig mer enn 300 000 betalingstransaksjoner i bitcoin. Dersom noe går galt er pengene borte, det er ingen steder å klage. Likevel gjennomføres det så mange betalinger. Hvorfor det? Fordi de som bruker bitcoin og andre kryptovalutaer har tillit at alt går som det skal.

Det er neppe bare teknologien som fører til at tilliten ligger i teknologien. Det faktum at mange er vant til å dele informasjon og bilder på Facebook, Twitter, Instagram og andre gjør noe med oss. Vi endrer våre holdninger til hva som er privat og grensen for hva vi stoler på.

Energisløsing

Det er med rette hevdet at bitcoin representerer sløsing med energi. For de private nettverkene vi ser på som bank er «miningen» og konsensus-mekanismene annerledes og enklere og representerer ikke sløsing med energi.

Det arbeides intenst i kryptoverden for å bli kvitt energisløsingen. Prosessen med å «mine» en blokk i bitcoin og ethereum i dag kalles Proof of work (PoW), som betyr en konkurranse om å være først til å «mine» den neste blokken. La oss anta at det er 100 store datasentre i verden, hver med tusenvis av servere, som er involvert i å «mine» blokker i bitcoin. Hvert 10. minutt starter en konkurranse om å være den første til å «mine» den neste blokken. Det er en av disse datasentrene som vinner og 99 som taper. De som taper har brukt mange megawatt uten noen nytte, men de håper selvsagt de vinner neste konkurranse, om 10 minutter. Vinneren stikker av med anslagsvis 2 millioner kroner fra transaksjonsavgift og 12,5 nye Bitcoin som «mines».

Det som nå er i ferd med å skje er at den som får muligheten til å «mine» neste blokk blir valgt ut på forhånd etter en valgprosess (voting). Ingen kan på forhånd vite hvem som blir valgt, det er avgjørende for sikkerheten. En måte å velge på er at den som har mest kryptovaluta i sin wallet blir valgt. En annen metode er at den som jobber raskest og med minst energiforbruk blir valgt. Konkurransen flyttes fra å være først til å være den som blir valgt. Dette nye prinsippet kalles Proof of Stake (PoS). Dermed forsvinner også det meste av energiforbruket. Nye teknologier som IOTA og Hashgraph har en helt annen mekanisme for å danne konsensus, og energisløsing er ikke noe problem.

PSD2 og "Open banking"

API strategier og horisontal integrering har eskalert de siste 4–5 årene, og de fleste PSD2-prosjektene hadde tvunget seg frem uavhengig av om myndighetene tvinger bankene til å åpne opp sine datasystemer for betaling og kontoinformasjon. Se bare på Facebook, Amazon, Google, Alibaba, Tencent og andre store, de har alle en «open banking – API» strategi, uten at noen myndighet har pålagt dem det. Det er kort og godt god forretningsstrategi. Microsoft ble dømt i retten til å åpne opp Windows for andre utviklere rundt år 2000, markedskursen til aksjen Microsoft er tredoblet siden det.

De fleste bankene later til å tro at dette bare er et nytt skall på «løken» og at kjernen kan fortsette som før. Når de presenterer sine strategier poengteres det at nye partnerskap skal dyrkes, men det virker å være avstand mellom teori og praksis. De samme finansielle produktene selges til samme grupper av kunder. Litt av det samme som skjedde da internett kom seilende for 20 år siden, og EDB 20 år før det. Fortsette å selge alt, til alle og alltid.

Det nye nå er nok at de nye kundeflatene er smarte, engasjerer kundene på en annen måte (for eksempel Facebook og Twitter), gir brukerne noen dopamin-injeksjoner på veien, analyserer kundens finansielle data, assisterer kunder (som svenske Tink, som foreslår å bytte bank til bedre lånebetingelser) og er ikke nødvendigvis kontrollert av bankene. I tillegg er det nå enkelt å ha 10–15 finansielle tjenestelevardører, ettersom du etter hvert kan få alle i en og samme app og med bare en BankID-pålogging. Da kan kundene plutselig velge på øverste hylle for hvert finansielt produkt, tilsvarende som om man står foran kjøtthyllen hos Meny og kan velge mellom Nordfjord, Nortura, Finsbråten, Jacobs, Gilde eller lille lokale Røroskjøtt. Og det er ikke sikkert Røroskjøtt er taperen her. Chris Skinner, som er en ledende guru på teknologi til bank og finans, har skrevet en rekke bestselgende bøker. I sin bok Value Web fra 2016 går han inn på de endringer som vokser frem basert på at bankene må slutte å tenke silo, de må samarbeide med andre til det beste for kunden. De må fokusere på kunden, kunden er sjefen. I sin siste bok Digital Human som kom april 2018 går han lenger i å indikere at de bankene som fortsetter å tenke silo, ikke kommer til å overleve bølgen av «open banking», uansett hvor store de er.

Figur 8.3 Digital bank.

Jeg var på Nordic Finance Innovation våren 2018 og hørte Chris Skinner si at Open Banking er Old Banking. Det er mulig han får rett i det? PSD2 er et regulativ fra EU som gjør at bankene må dele data med nye fintechselskaper og andre selskaper. Det gjør at konkurransen om kundeflaten blir hardere, og det er ikke sikkert at Vipps blir den foretrukne betalingsappen i fremtiden. Men disse selskapene må følge myndighetenes bestemmelser, noe som blant annet betyr:

• Alle disse selskapene må autoriseres (en form for konsesjon).
• De kan få stedlig tilsyn fra Finanstilsynet.
• Det er krav til at de tegner en forsikring.
• Det er krav til sikkerhet og autentisering av kunden.
• De må rapportere alle hendelser til Finanstilsynet.
• De må vurdere og deretter rapportere risiko.

Det er et lass med forskrifter de må sette seg inn i og etterleve:

• Forskrift om betalingsforetak
• Forskrift om e-pengeforetak
• Forskrift om bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
• Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven) og Forskrift om tiltak mot hvit vasking og terrorfinansiering (hvitvaskings forskriften)
• Forskrift om systemer for betalingstjenester
• EBAs retningslinjer for sikkerhet i internett betalinger
• Forskrift om formidlingsgebyr i kortordninger mv.
• … og en bråte andre forskrifter …

Resultatet er at mindre oppstartselskaper med lite midler neppe kan lykkes i dette kappløpet om bankkundene.

IOT og M2M

Tingenes internett og maskin-til-maskin-kommunikasjon og betaling kommer til å bli viktig for bankene i fremtiden. Det at vi alle genererer mange megabyte data hver eneste dag, som vi kan dele og til og med tjene penger på, vil medføre at nye økosystemer vokser frem. Tenk på deg selv: Du våkner, og det første du gjør, er å sjekke telefonen/Facebook/Twitter. Dermed blir det registrert når du våkner. Du skrur på lyset på badet og smartlyset registrer når du går i dusjen. Smartlåsen registrerer når du forlater leiligheten, og Ruterappen registrerer når du går på bussen på vei til jobben og hvordan du betaler for reisen.

På jobben registrerer adgangskortet når du kommer og når du går. Kjører du bil, er det tusenvis av sensorer i bilen som registrerer hva, hvor og når du kjører. Dette utgjør sikkert mange megabyte med data hver dag som vi i dag ikke bruker til noe av verdi. I tillegg finnes data om oss på Facebook, Twitter, YouTube, og andre medier.

På toppen av det hele har legen din lagret informasjon om deg, sykehuset har det, banken har det, det finnes informasjon i Brønnøysundregistrene, og så videre. Spørsmålet bankene stiller seg nå, er om det er mulig å lagre slik informasjon sikkert, slik at ingen kan stjele og misbruke den. De nye GDPR-reglene fra EU spesifiserer at hver enkelt skal eie sine egne data og at man har rett til «å bli glemt» om man ønsker det. Men det kan jo hende det er mulig å tjene penger på alle slike data som i dag ligger døde rundt omkring. Hva om en produsent av garasjeporter ønsker å vite hvor mange som kjører i bilen sin hver morgen mellom 06.00 og 08.00, eller en leverandør av taxitjenester ønsker å vite hvor mange i Akershus som kjører mer enn 20 kilometer til jobben i Oslo, mellom 06.00 og 08.00? Disse dataene ligger lagret, og eier av dataene kan selge dem anonymt til leverandørene som ønsker å betale for det. Prisen er muligens 2 øre per person. I løpet av en uke kan salg av slike data fort utgjøre hundrevis av kroner, inntekter som ikke finnes i dag. Det er derfor blant annet DNB har gjort en avtale med IOTA. IOTA har en DLT-teknologi spesiallaget for IOT og M2M, og teknologileverandør og bank ønsker å utforske de muligheten som finnes i fremtidens økosystemer.

Figur 8.4 Tingenes internett og blokkjeder